NY BBC-SERIE: Gillian Anderson (f.v.), Vanessa Kirby, David Suchet, Douglas Booth og Ray Winstone i den hittil nyeste filmversjonen av «Great Expectations», regissert av Bil Kirk for BBC. Neste år komer enda en film, regissert av Mike Newell og med Ralph Fiennes og Helena Bonham-Carter i sentrale roller.
NY BBC-SERIE: Gillian Anderson (f.v.), Vanessa Kirby, David Suchet, Douglas Booth og Ray Winstone i den hittil nyeste filmversjonen av «Great Expectations», regissert av Bil Kirk for BBC. Neste år komer enda en film, regissert av Mike Newell og med Ralph Fiennes og Helena Bonham-Carter i sentrale roller.Vis mer

Slik starter du en roman

I disse dager er det 200 år siden Charles Dickens ble født. Den eneste boka i trykk på norsk er den kraftfulle «Store forventninger».

Å begynne en fortelling er ikke en forfatters enkleste oppgave. Den jubilerende, britiske forfatteren Charles Dickens skrev alle sine romaner som avisføljetonger og var nødt til å få med seg sitt lesende publikum fra kapittel til kapittel. Han skrev innen mange sjangrer; komedier, folkelivsskildringer, oppveksthistorier, sosiale skildringer - eller alt dette på en gang.

Den siste delen av hans forfatterskap blir ofte betegnet som mer mørk og dyster enn innledningen. To av romanene er skrevet i jegform, hans kanskje største hit, «David Copperfield», og den tredje siste romanen han skrev, «Store forventninger» (hvis vi regner med det ufullførte kriminalmysteriet «Edwin Drood»).

«Store forventninger» er en fortelling som på mange måter samler trådene i Dickens' forfatterskap; den handler om barndom, sosial fornedrelse, framtidshåp, ulykkelig og muligens lykkelig kjærlighet, vennskap, svik, lojalitet, hevn, bitterhet, mørke hemmeligheter, forskrekkende intriger og - naturligvis - store forventninger.

Romanen viser også til fulle Dickens' stilistiske mesterskap, hans evne til å mane visjoner fram på leserens indre lerret. Ikke minst feier den nesten alle andre romaner av banen når det gjelder å skape en medrivende innledning. Bare hør: I løpet av første kapittel, rett etter at hovedpersonen har presentert seg selv som Philip Pirrip alias Pip (fordi han verken klarte å uttale verken fornavnet eller etternavnet), følger med Dickens' ord «min mest levende og gjennomgripende opplevelse av alle tings sanne natur». Den foregår julaften, på en kirkegård i et myrlendt, kaldt, flatt landskap rett ved havet. Pip løper dit for å besøke graven til foreldrene og sine fem søsken, alle døde som spedbarn, og i den mørknende ettermiddagen er han allerede en redd og skjelvende liten bylt. Dermed braker det løs, i Ragnhild Eiklis oversettelse:

«'Hold fred med deg!' ropte en uhyggelig stemme. En mann sprang opp mellom gravene ved siden av kirketrappen. 'Ti stille, din djevelunge, eller skjærer jeg halsen over på deg.'

En fryktinngytende mann i grove, grå klær, og med en tung jernlenke om foten. En mann uten hatt, og med ødelagte sko, og med en gammel fille bundet rundt hodet. En mann som var blitt gjennomvåt av vann, tilgriset av gjørme, som hadde snublet over steiner, skåret seg på flintestein, brent seg på nesler og revet opp av torner, som haltet og skalv og glante og gryntet. Tennene skranglet i munnen på ham da han la en hånd om haken min.

'Ikke skjær halsen over på meg! Gispet jeg, livende redd. 'Vær så snill, ikke gjør det, sir.'»

Vi er fanget inn. Hvem kan motså fristelsen til å lese videre? Denne episoden skaper en spenning og en forventning som varer hele boka ut. Hvilken forfatter åpner en fortelling med et slikt drama i dag? Og da ser jeg bort fra alle tilgjorte og kunstferdige innledninger i kursiv som nærmest er blitt en rutine blant dagens mange krimforfattere. Her snakker i om diktning, om en metodisk dyktighet, om en intuitiv sans for språklige virkemidler.

Episoden belyser også en egenskap hos Dickens som får mye fokus blant de jubilerende britene. I januar viste BBC den timelange dokumentarfilmen «Arena: Dickens on Film», som handler om den britiske dikteren som en litterær forløper til filmens tidsalder. Den første som brukte Dickens som eksempel, var den amerikanske stumfilmregissøren D.W. Griffith. I et intervju ble han spurt om hvordan han kunne klippe sammen scener som var hentet fra vidt forskjellige hendelser, altså kryssklippe som det heter i filmens verden. Det han gjorde, var noe helt nytt. Han svarte med et spørsmål: «Gjør ikke Dickens det samme?» Men Dickens skrev romaner, mente intervjueren, det er stor forskjell. «Ikke så veldig,» svarte Griffith. «Dette er historier fortalt med bilder, ikke veldig forskjellige.»

Ganske riktig, du skal ikke ha lest langt i «Store forventninger» før du forstår hva Griffith mener. Vi er fortsatt i første kapittel, når Pip vender hjemover etter det sjokkerende møtet med mannen, som leseren (uten Pips hjelp) har forstått er en straffange:

«Da jeg stanset for å se etter ham, liknet myren en lang, sort, vannrett linje, og elven en vannrett strek, om ikke like bred og mørk så tidlig på kvelden, og himmelen så ut som et felt med lange, sinte, røde linjer som blandet seg med tette, sorte streker. På elvebredden kunne jeg så vidt skimte omrisset av to enslige, sorte former. Den ene var fyrtårnet som sjøfolkene styrte etter - det liknet en åpen tønne på en pæl, og var stygt å se til på nært hold. Den andre var en galge, der det fremdeles hang noen lenker som en gang hadde holdt en sjørøver. Mannen haltet mot den, som om han var sjørøveren som var våknet fra de døde og kommet tilbake for å henge seg i den igjen.»

Den store russiske filmskaperen Sergei Eisenstein så det samme som Griffith i Dickens' prosa. I 1944 skrev han et kjent essay som het «Dickens, Griffith og filmen i dag», der han noterte seg at Dickens var en mester i å visualisere de skjebnene han skildret:

«Vi leste ham alle som barn, svelget ham grådig, uten å forstå at mye av det som gjorde ham uimotståelig ikke bare var hans måte å fange inn detaljene i sine helters barndom, men også den spontane, barnlige sansen for historiefortelling, som er like typisk for Dickens som for amerikansk film.»

Intrigene slynger seg vakkert som gammel eføy langs en forreven mur gjennom «Store forventninger». Den er filmet mange ganger, og anbefales skal både David Leans mesterlige svart/hvitt-versjon fra 1946 og den flunkende nye BBC-utgaven som ble vist for britene i jula (BBC har en tradisjon med å vise en ny Dickens-serie hvert år), som nylig er utgitt på DVD.

Filmen er holdt i mørke, duse farger som kler den dramatiske historien suverent. Hvis du ser filmene, og særlig hvis du leser boka, merker du at det ikke er tilfeldig hva som blir fortalt og hvem som dukker opp. Alt henger sammen med alt.

Foruten møtet med straffangen, som viser seg å hete Magwitch og ha stor betydning for fortellingen, er det en annen konfrontasjon som er helt avgjørende. Mens han fortsatt er guttunge, blir Pip kallet til det overdådige huset til en mystisk, spøkelsesaktig kvinnefigur, frøken Havisham, som bor alene sammen med sin vakre datter. Igjen viser Dickens seg som en beskrivelsenes mester:

«Hun var kledd i kostbare stoffer - sateng, kniplinger og silke - og alt var helt hvitt. Skoene hennes var hvite. Et langt hvitt slør var festet til håret, og hun hadde hvite brudeblomster i håret. Håret hennes var også ganske hvitt. Noen skinnende smykker glitret rundt halsen og på hendene, og flere smykker lå og funklet på bordet.» Pip ser at «alt der inne som burde vært hvitt, hadde vært hvitt en gang for lenge siden, men at det hadde mistet sitt hvite skjær og hadde falmet og gulnet. Jeg så at bruden inne i brudekjolen hadde falmet like mye som kjolen og blomstene, og at det ikke fantes noe nytt og friskt ved henne bortsett fra glimtet i det huløyde blikket.»

Klokkene i huset er stanset, kvinnen forteller Pip at hun ikke har sett «solen siden før du ble født». Så legger hun hendene sine, «den ene oppå den andre, på venstre side» og sier:

- Vet du hva som ligger under hendene mine?

- Ja, madam, svarer Pip.

- Hva er det som ligger under hendene mine?

- Hjertet.

- Knust!

For en scene! For en erkjennelse! For en mesterlig måte å vise et poeng, i stedet for å referere det. «Hun uttalte ordet med et grådig blikk og med sterkt ettertrykk, og med et underlig, nesten stolt smil» skriver Dickens. «Etterpå lot hun hendene hvile der et øyeblikk, og da hun langsomt løftet dem bort, var de blytunge.»

Man kan ikke annet enn å si seg enig med Gordon Hølmebakk, som en gang i et forord til «David Copperfield» slo fast at Dickens «fortjener sin klassikerstatus, kanskje for andre egenskaper enn dem man ventet å finne - men han fortjener den. Han var stor, den eneste engelske dikter man uten om og men kan nevne i samme åndedrag som Shakespeare.»