GENERALSEKRETÆR: Jan Egeland. Bildet er tatt i mars, i anledning en senatshøring med Syria som tema. Foto: Ørjan F: Ellingvåg
GENERALSEKRETÆR: Jan Egeland. Bildet er tatt i mars, i anledning en senatshøring med Syria som tema. Foto: Ørjan F: EllingvågVis mer

Slik sviktet vi syrerne

Nederlaget for vår internasjonale medmenneskelighet kunne ikke vært større.

Debattinnlegg

11 millioner mennesker med behov for hjelp i Syria vil få det verre enn noensinne denne kalde vinteren. Samtidig dokumenterer en ny rapport fra Flyktninghjelpen at syrere på flukt fra nød og vold nå mister sine siste muligheter til å slippe ut fra kryssildens kaos. Kvinner og menn, barn og eldre møter stengte grenser på alle kanter. Mens det flyktet 150 000 ut av Syria hver måned i 2013, registrerte UNHCR under 18 000 nye flyktninger i oktober.  

Nabolandene til Syria har innsett at vi i de fredeligste og rikeste landene ikke stiller opp med beskyttelse, opphold og hjelp som står i forhold til flyktningkatastrofens omfang. De har mottatt flere enn 3 millioner syrere. Resten av verden, herunder Norge, tar bare promiller av de som må ha beskyttelse og betaler bare halvparten av nødhjelpsregningen for 14 millioner krigsrammede i Syria og nabolandene.   

Flyktninghjelpen, med over 1000 hjelpearbeidere i og rundt Syria, har i lang tid advart om at begrenset satsing på nødhjelp i «nærområdene» og minimale flyktningmottak i eget land ville resultere i stengte grenser og økt lidelse inne i Syria. Det varslede marerittet er nå et faktum: Azraq, vår nye, store flyktningleir i Jordan har kapasitet til titusener, men har bare mottatt 250 nye flyktninger fra slutten av september til midten av oktober.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Libanon, som ikke er større enn et gjennomsnittlig norsk fylke, kneler fordi landet huser mellom en og to millioner syrere. En av fire i landet er nå syrer. Jordan, som knapt har nok vann til egen befolkning, har over 600.000 registrerte flyktninger og trolig like mange uregistrerte. Tyrkia fikk på noen dager i september flere flyktninger fra den syriske grensebyen Kobane enn Europa har mottatt på tre år. Også det kurdiske Nord-Irak har hatt flere eksplosive ankomster av titusener av flyktninger. Nå er også disse landenes grenser til Syria i realiteten stengt. Hundretusener har i sin fortvilelse samlet seg langs grensene. De nektes å søke den trygghet folkeretten gir dem rett til.

Hjelpen blokkeres: Samtidig makter vi ikke å komme inn med nødhjelp til mange av de som trenger det mest fordi hjelpekonvoiene våre blokkeres, hjelpearbeidere angripes og hjelpen konfiskeres. Nesten halvparten av de 11 millionene mennesker som trenger nødhjelp i Syria får ingen eller bare sporadisk nødhjelp. De fleste av de mest trengende er mindre enn to timers kjøretur fra nærmeste grense. Men det er for få av oss som er villige til ta risikoen ved å krysse grensene inn i opposisjonskontrollerte områder og vi gis fortsatt vilkår i felten og nabolandene som gjør den livreddende hjelpeinnsatsen livsfarlig, byråkratisk og ineffektiv. Sikkerhetsrådet, og FNs medlemsland forøvrig, er ikke i nærheten av å innfri gjentatte resolusjoner som erklærer at sivilbefolkningen skal ha uhindret tilgang til nødhjelp på den mest direkte måten.

Norsk innsats for en politisk løsning i Midt-Østen er viktig og prisverdig. Men Norge er blant de landene som kan og må gjøre mer på det humanitære feltet. Det er ikke nok å bevilge en enslig nødhjelpsmilliard til Syria-krisen, 100 kroner til hver av de krigsrammede, og tro at vi har gjort vårt ved «å hjelpe flyktningene i nærområdene». Hjelpeorganisasjonene må ha 40 milliarder til vårt nødhjelpsarbeid i år og nabolandene har behov for enda større beløp for å unngå kaos i egne land. Alle hjelpeappellene er allerede nå dramatisk underfinansierte. Neste år vil behovene være mye større.  

Den norske kvoten for mottak av 1000 syriske flyktninger må tredobles. Vi kan ikke dekke oss bak at andre «europeiske land har enda mindre kvoter». Og flyktningene vi velger må ikke være de som er «lette å integrere i Norge», men medmennesker med spesielle beskyttelsesbehov som vi ikke kan hjelpe i nærområdene: funksjonshemmede, syke, enslige mødre med barn og minoriteter som palestinerne. Det er Syria som har krise, ikke Norge eller norske kommuner.        

Ingen norsk politiker, journalist eller hjelpearbeider har i sin yrkeskarriere opplevd en større menneskelig tragedie enn Syrias krig, men vi er som nasjon ikke i nærheten av å respondere i forhold til krisens omfang. Vi har ikke på Storting, i nyhetsmediene eller i hjelpeorganisasjonene forstått at den manglende innsatsen vil forfølge oss og våre barn i minst en generasjon i Midt-Østen, i Middelhavet og ved våre egne grenser.