OM 22. JULI: I den grad målet var å ødelegge flest mulig andre menneskers liv lyktes attentatmannen skremmende godt.Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
OM 22. JULI: I den grad målet var å ødelegge flest mulig andre menneskers liv lyktes attentatmannen skremmende godt.Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Slik taklet vi Breivik

Historiker og forfatter Hans Olav Lahlum skriver om hvordan terroristen har forandret Norge.

Norge og andre små land i Vest-Europa har de siste tiårene svært sjeldent blitt rammet av nasjonale katastrofer. Når en slik stor tragedie først rammer et lite land har det vært en forståelig tendens til å overdramatisere de langsiktige følgene. Alexander Kielland-ulykken 23. mars 1979 er et eksempel: Selv om tragedien i Nordsjøen voldsomt endte livet til 123 mennesker ble den verken noe nasjonalt mentalitetsskifte eller slutten på oljeeventyret, slik mange spådde i de opprørte dagene og ukene etterpå. 22. juli 2011 hadde langt færre omkomne, men omstendighetene gjorde den til en enda større nasjonal tragedie. Denne gangen var det ingen ulykke, men et godt planlagt og kaldblodig gjennomført attentat - som ble metodisk rettet mot regjeringskontorene og en politisk ungdomsleir.

På individnivå har attentatmannen ikke bare tatt livet av 77 mennesker, men også ødelagt livet for mange flere. Spredt ut over landet sitter i dag flere hundre mennesker med fysiske eller psykiske skader som vil prege deres liv hver dag i mange år fremover. Man må tilbake til de verste krigsforbryterne fra 2. verdenskrig for å finne noen som så direkte og så sterkt har preget livene til så mange mennesker i Norge som attentatmannen. Og for ham som for krigsforbryterne er det utelukkende snakk om negative konsekvenser av en bevisst og målrettet handling. I den grad målet var å ødelegge flest mulig andre menneskers liv lyktes attentatmannen skremmende godt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men attentatmannens intensjoner synes snarere å ha vært å endre det norske samfunnet på makronivå. I så måte lyktes han svært dårlig på kort sikt. Hans angrep på det flerkulturelle Norge fikk hundretusener av mennesker til å rykke ut til forsvar av det. Arbeiderpartiet, som attentatmannen ønsket å ramme, fikk et voldsomt oppsving på meningsmålingene og et svært godt valgresultat. Og det norske demokratiet han ville skremme folk vekk fra, fikk økt valgdeltakelse og økt medlemstall.

Åtte måneder etter forbrytelsen og få dager før rettssaken er det for tidlig å konkludere om de mer langsiktige konsekvensene for nasjonen og samfunnet. Noen foreløpige utviklingstrekk kan likevel tegnes opp - og noen nye spørsmål stilles.

For de mest konkrete lærdommene om teknisk terrorberedskap, må alle forbehold tas frem til 22. juli-kommisjonen fremlegger sin rapport. Den andre evalueringen som politiet fremla forleden uke, ga imidlertid et mye mer konstruktivt grunnlag enn deres første forsøk. Det står igjen et bilde av en relativt vellykket politiinnsats - som likevel kunne fungert bedre. Bedre transportressurser særlig i form av helikopter, er et av flere tiltak som kan gjøre store forskjell for omfanget ved lignende tragedier i fremtiden. Men samtidig gjør vår spredte bosetning og åpne samfunnsliv en hver idé om teknisk terrorsikring av Norge utopisk. 22. juli 2011 ble en smertefull lærdom om hvilken skade en enkelt vel forberedt person kan og vil kunne utrette med hjelp av moderne teknologi.

Dermed er vi over på om 22. juli 2011 har endret vår nasjonale mentalitet, slik 9. april 1940 i stor grad gjorde. Det er mest et sunnhetstegn at selv en så dramatisk hendelse ikke i større grad er blitt et kollektivt mentalitetsskifte: Demokratiet er rotfestet og tilliten mellom folk godt utviklet i Norge. Politikerne var klare og enige om at Norge skulle forbli det åpne og liberale samfunn vi var før tragedien. Folket ble med på det. Man fikk en serie store og fredelige fellesskapsmarkeringer i ukene etter tragedien - og siden tilsynelatende en rask normalisering. Den store angsten og det store hysteriskriket man kunne frykte kom aldri. Det var kanskje politikerne og folkets største seier i møtet med hatet og terrorens grusomme ansikt.

Dykker man under overflaten kan 22. juli likevel vise seg å endre mer enn vi har tenkt over. I det politiske Norge ble endringene naturlig nok størst for Ap. Partiet spratt opp fra svært lavt nivå på meningsmålingene før tragedien til rekordtall etterpå - og landet etter en viss normalisering på en klar fremgang ved høstens valg. Det gode valget skyldtes nok mer en anerkjennelse av statsministeren og regjeringens innsats etter tragedien enn en sympatibølge for tragedien. Men uansett ble effekten et dramatisk skifte av trenden for Ap. Motsatt vei akselererte tragedien den fallende trenden for FrP. Siv Jensen håndterte situasjonen godt, men partiet måtte snu opp ned på sin valgkampstrategi og fikk slite med attentatmannens tidligere medlemskap. Det gjenstår å se om Aps fremgang og/eller FrPs fall fortsetter i 2013. I så fall skyldes det neppe mest 22. juli. Men 22. juli kan altså få en varig politisk påvirkning for dem begge. Det kan det også for forholdet mellom de store og små partiene. Det er et kjent fenomen at velgerne i nasjonale krisesituasjoner går til de største og tryggeste alternativene. En trend mot en økt dominans for Ap på venstresiden og for Høyre på borgerlig side ble også raskt akselerert etter katastrofen.

At det høsten 2011 bare ble en minimal økning i valgdeltakelsen, var kanskje politikerne og resten av folkets største tilbakeslag etter tragedien. Det skjedde en klar mobilisering fra politisk interesser til politisk aktiv, i den forstand at langt flere meldte seg inn i partiet de sympatiserte med, særlig blant yngre. Men mobiliseringen nådde ikke ned til grunnplanet. Det gjenstår å se om økt medlemstall kan gi økt aktivitet og økt oppslutning ved valget i 2013. Det kan i så fall tenkes å bli redningsplanken for flere av de pressede småpartiene; men det gjenstår å se hvem av dem som klarer å bruke den.

Den forestående rettssaken blir en test av vårt juridiske systems evne til å håndtere et terrorangrep og massemord av et omfang vi aldri har opplevd før. Utviklingen så langt gir grunn til optimisme for at Norge som rettsstat vil bestå den testen. Et nøkkelspørsmål som vil ha internasjonal interesse og samtidig kan få nasjonal betydning, er imidlertid attentatmannens strafferettslige tilregnelighet. Man har særlig i nettdebatter sett en tendens til at noen representanter for venstresiden anser at attentatmannen ikke er utilregnelig, bare et ekstremt produkt av ytterliggående høyresidemiljøer samfunnet må prioritere. Noen representanter for høyresiden har motsatt vært opptatt av å fremstille attentatmannen som isolert og utilregnelig. Det er positivt at mobiliseringen på begge sider alt er i gang før stortingsvalget i 2013. Men det kan være et urovekkende tegn på en for stor politisk polarisering hvis en slik juridisk og medisinsk vurdering utvikler seg til et stridstema med politiske undertoner. Og det vil være et faretegn hvis ulike grupper i befolkningen går videre fra rettssaken med ulike virkelighetsforståelser av årsakene til forbrytelsen.

Uansett resultat blir det derfor viktig at retten kommer til en overbevisende og velbegrunnet konklusjon på tilregnelighetsspørsmålet.

Les også:
Jan Kjærstad: Det mangelfulle oppgjøret
Anne B. Ragde: Det var én mot alle. Nå er det endelig alle mot én
Anne Holt: Vi lot oss ikke forandre