INNSAMLING: Berlin 1943, unge gutter samler i skarpmetall til bruk i den hardt pressede krigsindustrien. Ennå er det forholdsvis fredelig på overflaten. Foto Scanpix
INNSAMLING: Berlin 1943, unge gutter samler i skarpmetall til bruk i den hardt pressede krigsindustrien. Ennå er det forholdsvis fredelig på overflaten. Foto ScanpixVis mer

Slik var hverdagslivet i Hitlers hovedstad

To nye bøker kaster nytt lys over mørk fortid.

ANMELDELSE: Hvordan var livet i Berlin under andre verdenskrig? Hvor sterk var oppslutningen om naziregimet blant byens innbyggere? Hva visste de om konsentrasjonsleirene?
Kort sagt: Hvordan reagerte majoriteten av vanlige mennesker på det voldsomme dramaet de var omsluttet av og delaktig i, som midtpunkt i historiens store dreiescene?
 
Historikerens framstilling To nye bøker fra Dinamo Forlag i to ulike litterære sjangrer gir noen viktige svar på disse vesentlige spørsmålene.
 
La oss begynne med Roger Moorhouse og hans forskningsbaserte framstilling av liv og død i Hitlers hovedstad.

Gjennom upubliserte dagbøker, brev og muntlige beretninger gir Moorhouse stemme til en aldrende prøysser, en husmor i matkø, en skomaker og kommunistsympatisør som gir husly til ettersøkte jøder, en gutt som forsøker å finne fram til skolen sin blant brennende husfasader og gater med fjell av grus.
Sammenholdt med reportasjer fra utenlandske korrespondenter (blant andre Aftenpostens journalist Theo Findahl) og offisielle kunngjøringer, prøver faghistorikeren Moorhouse å tolke den alminnelige stemningen i Berlin — denne kosmopolitiske byen med så sterke liberale og intellektuelle tradisjoner — som befant seg i diktaturets jerngrep, der all form for opposisjon var forbundet med livsfare.

Likegyldighet Moorhouse er forsiktig med bastante konklusjoner, men ett ord går forbausende ofte igjen: likegyldighet. Angrepet på Polen, som utløste andre verdenskrig, ble møtt med påfallende taushet, helt forskjellig fra begeistringsrusen i 1914, skriver Moorhouse.
 
Overfallet på Norge ble av mange betraktet som «en mindre trefning på en perifer skueplass».

Likegyldighet eller sågar apati var også en vanlig reaksjon da Berlins 55 000 jøder ble arrestert, plyndret, deportert og likvidert. Holocaust var omgitt av hemmelighold, men hvem kunne unngå å registrere at så mange av Berlins befolkning på fem millioner mennesker forsvant? Kanskje var tanken på forbrytelsens omfang altfor overveldende?
Til og med mange jøder oppfattet Tyskland som en Rechtsstaat, en rettsstat styrt av lovgivningens bestemmelser.
  En historie om motstand Passivitet, likegyldighet, apati. Javel. Men også noen få forsøk på aktiv motstand.
Romanforfatteren Hans Fallada som hadde gjort stor suksess i 1932 med «Hva nå, unge mann», kom etter krigen over noen rettsdokumenter fra Gestapos arkiver angående et ektepar fra arbeiderklassen som i årene 1940 til 1942 hadde distribuert 220 håndskrevne postkort med antinazistisk budskap.
Og det er skjebnen til Elise og Otto Hampel som danner utgangspunkt for «Alle dør alene» som nå er nyoversatt og nyutgitt på norsk etter den originale versjonen — som Falladas forlegger av mer eller mindre uklare grunner pyntet til en mer kulturpolitisk korrekt versjon for utgivelse i 1947, samme år som Fallada døde.

En levende roman Fallada skjønte at han måtte frigjøre seg fra Gestapos mappe for å kunne skrive en levende roman med bred appell.

Slik var hverdagslivet i Hitlers hovedstad

Han var «nødt til å beskrive det slik han så det for seg», som det heter i Falladas eget etterord.

Sammen med postbudet Eva Kluge går vi opp trappetrinnene i Jablonskistrasse 55, en loslitt leiegård i det sentrale Berlin. Og snart er vi kjent med den fordrukne kroverten og nazisten Persicke, angiveren og halliken Bakhausen, spilleren og svindleren Enno Kluge og — endelig — ekteparet Anne og Otto Quangel.
Falladas utfordring som forfatter blir å gi en troverdig forklaring på hvordan dette anonyme, verdensfjerne aldrende ekteparet — uten venner, uten forbindelser — en dag tar opp kampen mot nazistenes enorme maskineri.
 
Dikterisk styrke Og det klarer Fallada med imponerende dikterisk styrke. Den nøkterne, desillusjonerte stilen — fremragende formidlet til norsk av oversetteren Nina Zandjani — minner mye om Alfred Döblins «Berlin Alexanderplaz» og passer perfekt i skildringer av eksistenser på kanten av stupet.
 
Politiets brutale forhør, torturen i Gestapos kjellere, den parodiske rettssaken, dommen, den lange ventetiden på enecelle i dødshuset Plötzensee, kulden og Quangels siste vandring fram til falløksen er så nitid naturalistisk beskrevet at du som leser isner av redsel og fylles av vrede. Men i den dypeste fornedrelse seirer den verdensfjerne Otto Quangel og hans hustru Anne over sine bødler: De forble, som Fallada skriver, i det minste anstendige mennesker.

Hans Falladas hadde mange forutsetninger for å skrive om mennesker i samfunnets ytterkant. Han hadde selv «spist av blikkfatet». Og han var livet ut rusavhengig bruker av morfin, kokain og alkohol.
 
Det er vanskelig å fatte at han kunne skrive den 600 trykksider store boken «Alle dør alene» på bare åtte uker mellom to klinikkinnleggelser som følge av nervesammenbrudd.
 
Sjanger-spørsmål Og spørsmålet trenger seg på: Er det Roger Moorhouses historiske tilnærming eller er det Hans Falladas skjønnlitterære verk som gir det beste bilde av atmosfæren i krigstidens Berlin?
 
Mitt svar er at sakprosaen i dette tilfellet bare avtegner bleke skygger mot det brede lerretet Hans Fallada spenner opp i sin roman.

Slik var hverdagslivet i Hitlers hovedstad