Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Kristenfundamentalisme

Slik var min barndom i et ekstremt, kristent miljø

I det ekstreme og fundamentalistiske miljøet jeg vokste opp i, pratet vi varmt om kristne martyrer. Vi ønsket å bli som dem. «Disco» er inspirert av mine erfaringer.

KJENNER OSS IGJEN: Et av de mest sentrale problemene «Disco» presenterer, er hva Mirjam (spilt av Josefine Frida), sier til psykologen som spør om hvorfor hun tror på gud. «Fordi jeg må» er responsen jeg og mange andre kan kjenne oss igjen i, skriver kronikkforfatter Anders Torp, som har vært konsulent i forarbeidet til filmen «Disco». Foto fra filmen
KJENNER OSS IGJEN: Et av de mest sentrale problemene «Disco» presenterer, er hva Mirjam (spilt av Josefine Frida), sier til psykologen som spør om hvorfor hun tror på gud. «Fordi jeg må» er responsen jeg og mange andre kan kjenne oss igjen i, skriver kronikkforfatter Anders Torp, som har vært konsulent i forarbeidet til filmen «Disco». Foto fra filmen Vis mer
Meninger
Anders Torp
Anders Torp Vis mer

Det var rystende følelsesmessig å se filmen til Jorunn Myklebust Syversen, fordi den var full av gjenkjennelige elementer fra min egen oppvekst som pastorsønn.

«Disco» er et viktig bidrag til norsk samfunnsdebatt fordi den presenterer underkommuniserte og dagsaktuelle problemstillinger. Demonutdrivelsene og torturen hovedpersonen Mirjam opplever, er inspirert av virkelige hendelser som blant annet har skjedd med meg også.

I menigheten «Friheten» framstår alt så bra, men Mirjam er alt annet enn fri. Hun blir jaget av sin mørke fortid. Selv om Jesus har flyttet inn i hjertet hennes, så ligger det ingen automatikk i at Jesus har helbredet traumene hun tynges av. Filmen viser en typisk virkelighet blant «perfekte familier»: At hjelp fra psykolog er et nederlag og den absolutt siste utveien.

At alt er fryd og gammen, fordi man har Jesus som følgesvenn på veien til himmelen, skreller «Disco» av i det tabuer og skam-kultur kveler en nødvendig dialog i «den perfekte kristne familien». Så lenge man er et elsket «guds barn» så kan vel ingen problemer ramme en?

Filmen belyser det manglende pusterommet for samtalene og åpenheten som i ytterste konsekvens kan redde liv.

Den psykiske volden pastoren i «Friheten» utøver på kona og den negative sosiale kontrollen han utøver på Mirjam, kommer ikke til syne foran menigheten, men foregår typisk nok i det skjulte. Utad er de en vellykket familie, et lykkelig ektepar og rollemodeller alle virker til å se opp til.

Den gjenkjennelige mekanismen, der masker dras over menighetens ansikter for å tilsløre manglende overensstemmelse med det gladkristne fullkomne uttrykket, synliggjøres i «Disco».

Mirjam sine tiltakende problemer vokser sammen med desperasjon og trang til å finne løsninger. Panikkangsten hun opplever blir forklart med alt annet enn rasjonell logikk av pengepredikant-onkelen hennes. Virkelighetsoppfatningen om at demoner er på ferde så snart uønskede følelser eller hendelser finner sted, er noe jeg og mange andre fra kristne miljøer kan kjenne igjen.

Et av de mest sentrale problemene «Disco» presenterer, er hva Mirjam sier til psykologen som spør om hvorfor hun tror på gud. «Fordi jeg må» er responsen jeg og mange andre kan kjenne oss igjen i.

Religionsfriheten i det norske samfunnet virker bare å være noe som gjelder et fåtall i religiøse maktposisjoner, på tross av at religionsfrihet også er innlemmet i det norske lovverket, som en rettighet barn har via Barnekonvensjonen. Om barn overbevises om at de vil havne i helvete eller fortapelsen hvis de ikke tror, så trues barn til troen og mangler religionsfrihet.

Et annet element som kan virke fjernt for de fleste, er alle barna i «Disco» som hyperventilerer og besvimer under demonutdrivelser. Dette er inspirert av virkelige hendelser som har funnet sted i Norge. Det beskrives detaljert i dokumentarboka om oppveksten min, «Jesussoldaten – gutten som skulle vinne landet for gud» (Cappelen Damm, 2016, Tonje Egedius).

Demonene måtte pustes ut. Mens vi hyperventilerte inn i en trakt formet av avispapir fikk vi vite at tegn og symptomer på at demoner forlot kroppen, var at vi kjente prikking i kroppen, fikk hodepine og brekninger. Kritisk tenkning og generell kunnskap om anatomi, fysiologi og naturvitenskap kan være avgjørende for å beskytte barn og sårbare personer mot denne typen manipulasjon.

Det viktigste problemet «Disco» skildrer, er den grenseoverskridende atferden som kan oppstå i fundamentalistiske og ekstreme religiøse miljøer.

Moral, etikk og fornuft som svinner hen i jaget etter å oppfylle «guds vilje» har jeg, andre barn og voksne betalt en høy pris for. Sanden jeg fikk stappet ned i halsen som 17-åring var meget sterkt for meg å se filmatisert i «Disco», siden dette faktisk skjedde med meg.

Frysninger ilte nedover ryggen da jeg så barna i «Disco» som ønsket å dø for Jesus. Det var som å se meg selv som barn. I det ekstreme og fundamentalistiske miljøet jeg vokste opp i, pratet vi varmt om kristne martyrer. Vi ønsket å bli som dem.

Burde politikere, barnevernet, lærere og påtalemyndigheten forstå alvoret i usunn religiøsitet som driver sårbare barn mot denne type religiøst vanvidd? Hadde myndigheter tatt overtrampene og mishandlingen som skjer i norske religiøse miljøer på alvor, så kunne diagnoser og selvmord vært unngått.

Jeg har fått informasjon fra 2–300 utbrytere i Norge og vet at lidelsene usunn kristendom skaper er betydelige nok til å kunne kalles et samfunnsproblem.

Jeg er veldig takknemlig for filmen til Jorunn Myklebust Syversen som setter fingeren på viktige og underkommuniserte problemer i kristne miljøer. Har vår barne- og familieminister, Kjell Ingolf Ropstad (KrF), vilje til å se denne filmen og stå opp for oppvekstvilkårene til barn som mishandles psykisk i kristne miljøer?

Det første som burde gjøres er å frata trossamfunn statsstøtte i tilfeller der trossamfunn mishandler barn eller bryter deres rettigheter.

Anders Torp har bidratt som konsulent i forarbeidet til «Disco» og er med som skuespiller i en birolle.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media