Torbjørn Røe Isaksen  har pønsket ut en tolvtrinns løsning på vår tids onde sirkel - skolens svik, psykiske lidelser og arvelig uførhet. Men det vil koste penger, påpeker Dagbladets anmelder. Foto: Jørgen Kvalsvik / Dagbladet
Torbjørn Røe Isaksen har pønsket ut en tolvtrinns løsning på vår tids onde sirkel - skolens svik, psykiske lidelser og arvelig uførhet. Men det vil koste penger, påpeker Dagbladets anmelder. Foto: Jørgen Kvalsvik / DagbladetVis mer

Slik vil han løse vår tids onde sirkel

Torbjørn Røe Isaksen vil bruke mer penger, mye mer penger.

ANMELDELSE: Høyres egen trumfknekt Torbjørn Røe Isaksen har i flere år utmerket seg som en velformulert og interessert debattant med en kuriøs affinitet til venstresidas samtaleemner og persongalleri.

Ikke minst derfor er han en nøkkelfigur i partiets omkledning til sosialt ansvarlig alternativ for enhver som besitter den minste flik av tro på frihet og enkeltmenneskers verdi.

Isaksen er god til å snakke i honnørord med det sosialdemokratiske begrepsapparatet i beredskap, og han er særlig god til ikke å snakke om det han ikke vil.  

Erke-sosialdemokrat
I hans ferske pamflett om trygd og utdanning starter han opp som en erke-sosialdemokrat med idylliserende framstillinger av industrieventyret på Herøya og etterkrigstidens utjevningspolitikk mellom eiere og arbeidere.

Klassesamfunnet er naturligvis borte vekk, og at det finnes noen få superrike i dagens Norge er ikke noe å snakke om, for de er jo så få. At de blir stadig flere, trenger ingen kommentar.

Isaksen tegner opp en ond sirkel med psykiske lidelser, arvelig uførhet, svik og svikt i skolen og overdrevne NAV-ytelser. Problembeskrivelsene er lette å være enig i, så det må bli i løsningsavdelingen at man får øye på politikeren som har alternativer. Men han gjør det ikke lett.


Karikert motpart
Formuleringene er runde og motpartene gjerne anonymiserte og karikerte:

«Men i det offentlige ordskiftet ser vi også et annet problem: Det å stille krav blir oppfattet som ufølsomt og slemt.»

Av hvem da? Hvordan kommer dette til uttrykk? Det får vi ikke vite. Og et annet sted:

«Noen er så opptatt av å klappe seg selv på skulderen at de ikke vil høre om problemene.»

Hvem er det? Hvor foregår slik selvtilfredsstillelse? I avisspalter eller på bakrommene?  

12 kostbare punkter
Isaksen kommer til slutt med tolv punkter som skal hjelpe «oss», fellesskapet, ut av uføret. Det påfallende er at nesten samtlige av disse punktene vil koste penger, mye penger, hva enten det dreier seg om etterutdanning av lærere eller oppfølging av krav til mottakere av sosiale ytelser.

For man kan vel ikke stille krav om innsats uten at det finnes en innsats å gjøre — altså finansierte tiltak — og gasjerte tjenestemenn til å sjekke at innsatsen faktisk gjøres?

Verst er det når Isaksen drøfter punktet det er lettest for alle å være enig i, iallfall alle oss med erfaring fra det faktiske yrkeslivet: Teoritvang i yrkesutdanning må erstattes av opplæring i bedrifter. Altså må unge som faller ut, få begynne i jobb. Javisst kunne det hjelpe mange.

Hvilke bedrifter?
Men hva slags bedrifter skal ta inn disse håpefulle? Når stadig mer av den produktive aktiviteten — fra snekring til tomatplukk — utføres av mennesker som er villige til å jobbe for halvparten, tredelen, femtedelen av hva norske lønninger skal ligge på, kanskje fordi de bor i billige land og er her på hybel, kanskje fordi noen av ytelsene er svarte, kanskje fordi de ikke har annet valg. Hvordan skal da Isaksens reformerte ungdommer komme inn i bransjene annet enn ved sponsing, altså ytterligere utgifter?

Se det slipper han å svare på, siden han som forfatter selv kan bestemme spørsmålene. Men vi andre må.

« «Den onde sirkelen — om å falle utenfor i verdens rikeste land» »

Torbjørn Røe Isaksen