ET HALVT ÅR ER GÅTT: Statsminister Erna Solberg (H) presenterte sine nye statsråder på Slottsplassen før jul i fjor.  Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) til venstre, og klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) til høyre.
Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
ET HALVT ÅR ER GÅTT: Statsminister Erna Solberg (H) presenterte sine nye statsråder på Slottsplassen før jul i fjor.  Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FrP) til venstre, og klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) til høyre. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpixVis mer

Slik vurderer vi regjeringens arbeid med klima, økonomi, kommunereform og asylpolitikk

Solospill, oljepenge-søl, dypere i klimaspagaten og ikke så super likevel.

Kommentar

Disse kommentarene er en del av Dagbladets halvårsvurdering av regjeringens politikk.

Her kan du lese vår vurdering av statsrådene: Solberg og Listhaug på topp, rotekoppen Røe Isaksen på bunn

Flyktninge- og asylpolitikk

Sylvis solospill

TØRRDRAKT: Sylvi Listhaugs berømte svømmetur i Middelhavet
Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet
TØRRDRAKT: Sylvi Listhaugs berømte svømmetur i Middelhavet Foto: Øistein Norum Monsen / Dagbladet Vis mer

Tekst: Marie Simonsen

Sylvi Listhaug har vært en overraskende lite effektiv statsråd på et felt som har vært blant regjeringens viktigste denne våren. Samtidig har hun fremmet seg selv på en helt uvanlig måte.

Hun ble innsatt før jul i en ny ministerpost, som syntes skapt for Frp. Men i stedet for å bruke en gyllen mulighet til å få gjennom Frp-politikk i en tid opinionen var mer enn moden for innstramninger i asylpolitikken, søkte hun popularitet fremfor enighet, strid fremfor forlik. Hun valgte egenmarkering fremfor regjering.

Regjeringen hadde all grunn til å regne med et bredt forlik, men Listhaug la aldri opp til det. Hun rablet i rekordtid ned et forslag til innstramninger i asylpolitikken, som ble slaktet av samtlige faginstanser, alt fra Advokatforeningen til regjeringens egen utlendingsforvaltning, og som hun måtte vite ville få opposisjonen til å steile, ikke minst samarbeidspartnerne Venstre og Krf. Hun måtte også vite at det drev dem rett i armene på Ap, som normalt ville vært en støttespiller til en streng asylpolitikk.

Hadde det ikke vært for at norsk politikk er så uvanlig tannløs, ville Venstre og KrF bedt henne ryke og reise. Det visste selvfølgelig Listhaug. Hun kunne håne de to små godhetstyrannene i all offentlighet uten annen respons enn en sarkastisk tweet fra Sveinung Rotevatn, samtidig som hun kunne nyte heiarop fra nyfrelste fans på Facebook.

Svaret kom i Stortinget da regjeringen røk på et forsmedelig og klossete nederlag. Frp valgte i overmot å gå solo og sørget for at opposisjonen fikk fritt spillerom. Innstramningspakken ble så svekket at selv SV som sto utenfor forliket sa seg sånn passe fornøyd. Erna Solberg var mindre fornøyd for å si det forsiktig. VG avslørte i helgen at hun og Listhaug hadde hatt et oppgjør på kammerset.

Hvor mislykket er det, etter tre år i regjering ender Frp med en innstramming SV kan si ja til og Høyre er misfornøyd med?

Sylvi Listhaug ble i Huffington Post nylig nevnt som en av Trumps europeiske slektninger sammen med Marine Le Pen og Boris Johnson. Hun har det til felles med sistnevnte at hun ser seg selv som en fremtidig leder av høyresiden. Veien dit går ikke gjennom å følge reglene.

Snarere holder regjeringen seg med en minister som opptrer som hun er privatpraktiserende. Erna Solberg er overbevist om at en streng asylpolitikk er nødvendig, selv om hun ikke liker høyrefløyens retorikk, men hun var ikke forberedt på at Listhaug skulle bruke statsrådposten som et springbrett til å overta eget parti på bekostning av politikken.

Økonomisk politikk

ØKTE UTGIFTER: Regjeringen har ført en politikk med økende oljepengebruk.Foto: Roger Hardy / Samfoto
ØKTE UTGIFTER: Regjeringen har ført en politikk med økende oljepengebruk.Foto: Roger Hardy / Samfoto Vis mer

Oljepenge-søl

Tekst: Aksel Braanen Sterri

Enhver regjering, blå som rød, har som sentralt formål å sikre størst mulig økonomisk velstand på en så stabil måte som mulig. Hvordan denne skal fordeles er det større uenighet om, men selv en regjering fra Høyre og Frp vil hjelpe den lille mannen.
Med den største arbeidsledigheten på to tiår, tilnærmet økonomisk stagnasjon og en samlet oljepengebruk som går imot alle faglige råd, kan ikke regjeringen sies å føre en spesielt vellykket økonomisk politikk.

Regjeringen har riktig nok ikke hatt noen enkel oppgave. En fallende oljepris møtte en oljenæring som har levd over evne. Det førte arbeidsledigheten rett til værs. Det kan ikke regjeringen lastes for. Men måten regjeringen har møtt krisa på har verken vært målrettet eller effektiv.

Skattekutt for å stimulere til investeringer har vært hovedprioriteringen, ved siden av enkelte målretta tiltak for å stagge arbeidsledigheten. Her må imidlertid Jonas Gahr Støre få rett i at det har vært for lite for sent. SSB la nylig fram en rapport som understreket det nær alle fagpersoner har sagt; skattekutt er en svært lite effektiv måte å stimulere den norske økonomien på kort sikt. Blundere som flyseteavgiften, hjelper ikke på helhetsinntrykket.

I møte med krisa har regjeringen hatt øynene festet langt framover, framfor på oppgaven rett foran dem. Her har regjeringen fått kuttet i formuesskatten, noe som har vært en fanesak for regjeringen. Men sammenliknet med forventningene og målsettingen, har det oppnådd lite.
Det viktigste enkeltgrepet for å sikre økonomien på lang sikt har vært skattereformen. Men grunnet slett lederskap var det Arbeiderpartiet som i all hovedsak fikk diktere utformingen. At ikke regjeringen evnet å fjerne skatt på arbeidende kapital, møtte mye kritikk fra egne rekker.

Grunnet prioriteringen av skattekutt og manglende evne til å prioritere ned noe som helst, bruker regjeringen oljepenger som fulle høyrefolk. Sett fra Fremskrittspartiet, som alltid har vært tilhengere av en solid oljepengebruk, er dette ingen skandale. Men det må anses som et tap for lommebokpartiet Høyre og regjeringens egne målsettinger.

Der regjeringen får til mest er i arbeidet med å gi mer spillerom til NAV. Den har også fått små seiere i statens forhandlingssystem og i arbeidet med et nytt pensjonssystem i offentlig sektor. På overtid halte staten i land svært konfliktfylte lønnsforhandlinger.

Regjeringen fikk brutt opp arbeidstakerorganisasjonene og unngikk streik. Det reder grunnen for et nytt forhandlingssystem i staten med mer lokale forhandlinger, i tråd med regjeringens visjoner. Det kan også bli mulig å reformere pensjonssystemet i offentlig sektor, uten at arbeidstakerne kan true med streikevåpenet.


Klimapolitikk

HØYDEPUNKT: Klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) signerer Paris-avtalen i FN i april i år.Foto: Ørjan F. Ellingvåg / NTB scanpix
HØYDEPUNKT: Klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H) signerer Paris-avtalen i FN i april i år.Foto: Ørjan F. Ellingvåg / NTB scanpix Vis mer

«Ned i klimaspagaten»

Tekst: Geir Ramnefjell

Det må være en merkelig øvelse å være klima og miljøminister i denne regjeringen. Proklameringen om «det grønne skiftet» har skapt forventninger som ingen ser ut til å ha hastverk med å innfri. Forgjengeren Tine Sundtoft fikk mye kjeft. Budsjettene hun la fram skapte stor dramatikk i samarbeidet med støttepartiene Venstre og Krf, men da hun reiste til Paris for å arbeide med den nye, internasjonale klimaavtalen ble hun bejublet for innsatsen.

Konklusjonen er åpenbar: regjeringen har lite ambisiøse planer for klimatiltak på hjemmebane, og tilsvarende sterkt engasjement for internasjonale avtaler. Sundtoft trakk seg klokelig på topp. Som klimaminister var Paris den største seieren hun kunne innkassere som representant for denne regjeringen.

Nå har Vidar Helgesen inntatt syndebukkens rolle i klimapolitikken. I regjeringen møter han fire Frp-statsråder i avgjørende utslippssektorer: Samferdsel, olje, landbruk og finans – som styrer avgiftpolitikken. Han kommer ingen vei uten backing fra toppen, som ser ut til å mangle. Da det ble kjent at Norge økte sine utslipp i 2015, fulgte han opp med å si at utslippene kanskje kom til å øke fram mot 2020. Det sier han til tross for at Norge i Kyoto2-avtalen har forpliktet seg til å kutte utslippene fram mot 2020.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helgesen venter på hva som blir resultatene av forhandlingene med EU, som antakelig over sommeren vil skissere hvilke kutt Norge skal gjøre fram mot 2030. Årstall og framtidige forpliktelser florerer, konkrete tiltak lar vente på seg.

Dobbeltspillet blir naturligvis særlig tydelig i spennet mellom oljepolitikken og klimapolitikken. I rettferdighetens navn skal det sies at regjeringen her går inn i et stolt norsk tradisjon, der kvotekjøp i utlandet og forsøk på karbonfangst skal veie opp for mer oljeleting. Timingen for tildelingen av nye leteområder nær iskanten er likevel spektakulær, med lav oljepris som gjør framtidig lønnsomhet usikker og utslippsmål som gjør at minst to tredjedeler av de fossile ressursene som allerede er funnet, må ligge i bakken. Her gambler regjeringen både med ressurser til letevirksomhet, og med klimapolitikken. Den kortsiktige gevinsten er mindre press på omstilling av økonomien.

Klimaministeren sitter nå og jobber med en klimalov som Stortinget har bestilt. Dersom norsk klimapolitikk skal komme seg ut av spagaten må loven innebære utslippsbaner og måltall for de viktigste sektorene i Norge. Bare sånn kan Helgesen få reell makt. Grønne avgifter er et annet nøkkelbegrep. Partiene forhandler om dette på Stortinget nå, og resultatene skal komme i budsjettet i oktober. Det blir kanskje den viktigste dommen over regjeringens klimaarbeid siste halvår.

Kommunereform

HADDE EN PLAN: Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner da han la fram kommuneproposisjonen i 2015.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
HADDE EN PLAN: Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner da han la fram kommuneproposisjonen i 2015. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Vis mer

Ikke så super

Tekst: Martine Aurdal

Kommunereformen har kostet millioner av arbeidstimer, svette og tårer. Dette semesteret ser ut til å varsle slutten på regjeringens store prosjekt. Regjeringen Solberg kan ha ødelagt muligheten for en omfattende kommunereform i flere tiår framover.

Utgangspunktet var supert, både regjeringsplattformen og samarbeidserklæringen er sterk og klar. Regjeringens analyse er riktig, det er behov for en kommunereform i Norge. Å gjøre Jan Tore Sanner til superminister med bredt mandat og vide fullmakter var en god idé, å gi større kommuner mer penger og større oppgaver viktig for å synliggjøre hvorfor kommunesammenslåing mange steder er lurt. Planen var å vise at å opprettholde dagens kommunestruktur vil føre til mer sentralisering og dårligere kommuneøkonomi. Budskapet nådde ikke fram.

Regjeringens strategi var for dårlig. Sanner ga kommunene strenge påbud om omfattende prosesser med stramme tidsfrister, avgjørende for en progresjon med bindende vedtak før stortingsvalget neste år. Dessverre var regjeringen ikke like streng med seg selv som med kommunene. De viktigste argumentene for sammenslåing skulle være mer penger og større oppgaver. Men både oppgavefordelingen og det nye inntektssystemet for kommunene ble klart så seint at det i realiteten ikke har hatt den minste virkning på opinionen.

Lokalpolitikerne har gjennomført brede prosesser med ulike alternativer og mange steder inngått flere motstridende intensjonsavtaler om sammenslåing. Når innbyggerne har blitt spurt om sin mening, har de derfor sjeldent kunne svare ja eller nei til sammenslåing, men måtte velge mellom ulike alternativer, uten å vite hvilke oppgaver kommunen skal løse eller hva det vil bety økonomisk. Da er det ikke rart at innbyggerne stemmer for å opprettholde dagens struktur, slik de har gjort i et stort flertall av folkeavstemningene.

Superministeren klarte aldri å få fram budskapet om at status quo ikke var et alternativ. Kommunepolitikerne er gjennom prosessene mange steder blitt overbevist om at sammenslåing er riktig, men de kan vanskelig overprøve velgernes klare råd, når de i disse dager vedtar sine innstillinger. Om fylkesmennene legger den samme folkemeningen til grunn i sine svar til regjeringen, vil det i realiteten bli politisk umulig å overprøve disse i Stortinget neste vår. I så fall vil regjeringens prestisjeprosjekt ende med utslitte lokalpolitikere og noen få titalls kommunesammenslåinger, til en kostnad av milliarder kroner.

I det perspektivet framstår kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner ikke som så super likevel.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook