TILBAKE:Det var ingen selvfølge at Slipknot skulle fortsette å lage ny musikk. «.5: The Gray Chapter» er deres svar på den vanskelige tiden. Foto: Warner Music
TILBAKE:Det var ingen selvfølge at Slipknot skulle fortsette å lage ny musikk. «.5: The Gray Chapter» er deres svar på den vanskelige tiden. Foto: Warner MusicVis mer

Slipknot har opplevd død og frafall i rekkene

«.5: The Gray Chapter» er plata mange ikke våget å håpe på.

ALBUM: Det har vært en trang fødsel for «.5: The Gray Chapter». I 2010 døde Slipknot-bassist og grunnlegger Paul Gray av en overdose. På tampen av fjoråret ble det klart at bandets trommeslager Joey Jordison ikke lenger var ønsket i rekkene. En ganske dramatisk utvikling for et band som tidligere har hatt det som et slags modus operandi at det er alle ni eller ingen.

Enda mer dramatisk med tanke på at de to som ikke lenger er der har vært nøkkelbestanddeler i den kreative motoren. Det var med andre ord ingen selvfølge at det skulle bli et album nummer fem fra det som har vært et av verdens mest suksessfulle metal-band på denne siden av årtusenskiftet.

Umiskjennelig Slipknot Sånn umiddelbart er «The Gray Chapter» litt vanskelig å bli venn med. Grunnene til det er ikke av de man så som de mest plausible problemene. Å miste trommeslager som Joey Jordison som har vært en uvurderlig del av bandet musikalske identitet og særegne lydbilde, kan jo være katastrofalt. Men det er ikke der det skorter.

Hans foreløpig navnløse etterfølger - av mange antatt å være Jay Weinberg, sønn av mangeårige Bruce Springsteen-trommelsager, Max Weinberg - gjør en helt fin jobb i å gjenskape den utemmede og perkussive stilen til Jordison. Det ligger dypere enn det estetiske, som på overflaten synes vel ivaretatt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uforløst Slipknots store styrke har alltid vært at de kan gjøre i utgangspunktet utilgjengelig materie enormt fengende, men fremdeles beholde en følelse av kompromissløshet. I motsetning til sine kolleger innen moderne metal som gjerne blir enten for klissete eller unyansert.

Skriver Slipknot en ballade eller en mer konvensjonell vers-refreng-sak, har den alltid en understrøm av dette karakteristiske, klaustrofobiske mørket som setter dem på siden. Dette lykkes de langt på vei med på «.5: The Gray Chapter» også.

«.5: The Gray Chapter»

Slipknot

4 1 6
Plateselskap:

Roadrunner Records / Warner Music

Se alle anmeldelser

Men allikevel sitter man med en liten følelse av at noe er uforløst her. Man griper seg i å savne det ene halsbrekkende riffet som får deg til å sperre opp ørene, eller det ene brekket som virkelig sparker deg i magen.

Kommersielle radikalister Singelen «The Devil In I» er fengende som bare det, selv om den umiddelbart høres mer ut som om den er hjemmehørende i Stone Sour, vokalist Corey Taylors langt mer blankpolerte andre band. Villstyringer som «Custer», «The Negative One» og «Skeptic» peker i retning «Iowa»-tiden og markerer seg ellers som gode albumspor og potensielle livefavoritter.

Det er med andre ord ikke det som er her det er noe i veien med, men snarere det som ikke er her. Plata mangler en «The Blister Exists», «Psychosocial», «Heretic Anthem» eller en «Spit it Out». En låt som virkelig demonstrer denne unike dualiteten i det farlige og det tilgjengelige - det som gjør Slipknot til kommersielle radikalister.

Hjerte og sjel Slipknot reddes for det meste av rutinen og faglig dyktighet. For de fleste vil nok «.5: The Gray Chapter» være et kjærkomment gjenhør med sitt favorittband, men samtidig er det, om man ser kynisk på det, litt skuffende at et av de mest innovative metal-bandene i nyere tid først og fremst leverer gode reproduksjoner av seg selv.

Det er ikke sikkert at de originale ni ville ha gjort det noe annerledes, men om vi ser for oss at Paul Gray var hjertet og Joey Jordison var sjelen, er det akkurat det denne platen tidvis mangler - hjerte og sjel. Det blir tidvis grått der det burde ha sprutet ild.

Slipknot har opplevd død og frafall i rekkene