FRI PÅ HJUL: Sykling blant ungdom er nesten halvert siden jeg var liten, og skiftet skjedde i løpet av 90-tallet. Hovedgrunnen til reduksjonen i sykling er at barn og ungdom blir kjørt rundt av foreldrene. arna vokser ikke opp i et landskap, men i løsrevne hus, rom og bilkupéer., skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad, SCANPIX
FRI PÅ HJUL: Sykling blant ungdom er nesten halvert siden jeg var liten, og skiftet skjedde i løpet av 90-tallet. Hovedgrunnen til reduksjonen i sykling er at barn og ungdom blir kjørt rundt av foreldrene. arna vokser ikke opp i et landskap, men i løsrevne hus, rom og bilkupéer., skriver artikkelforfatteren. Foto: Gorm Kallestad, SCANPIXVis mer

Slipp barna fri!

Småbarnsforeldre jobber doble skift, først på jobb og så som privatsjåfør på kveldstid. Slik krymper vi den verden der barna ferdes fritt. 

Meninger

Spaltist

Eivind Trædal

representerer Miljøpartiet De Grønne i Oslo bystyre.

Siste publiserte innlegg

Jeg vokste opp på 90-tallet. Helt fra første skoledag, der jeg er avbilda med en fin blå sykkel, var føttene mine mitt viktigste transportmiddel, enten jeg gikk eller tråkka på sykkelpedaler. Ingenting kunne slå følelsen av å bytte ut tunge cherrox med joggesko om våren. Eller å bli gammel nok til å få en «voksensykkel», der føttene bare såvidt rakk ned til pedalene.

Jeg kunne utforske min egen verden på egen hånd. Jo større jeg ble, jo mer vokste den. Jeg kjenner hver eneste stein og hvert eneste tre i min barndoms landskap, jeg har tråkka gjennom det selv, til fots, på sykkel eller på ski, i solskinn, i øsende regn og på hålkeføre.

Ny statistikk viser at min generasjon kanskje var en av de siste der dette var noenlunde vanlig barndom. Aftenposten rapporterer at sykling blant ungdom nesten har blitt halvert siden jeg var liten, og at skiftet skjedde i løpet av 90-tallet. Hovedgrunnen til reduksjonen i sykling er at barn og ungdom blir kjørt rundt av foreldrene. Selv om vi har like mange timer i døgnet som før, har alle fått dårligere tid. Kanskje ikke så rart når småbarnsforeldre jobber doble skift, først på jobb og så som privatsjåfør på kveldstid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nordmenn passer på å kjøpe egg fra frittgående høns, mens ungene skysses fra avlukke til avlukke i små metallbur. Barna vokser ikke opp i et landskap, men i løsrevne hus, rom og bilkupéer. En studie fra Sheffield i Storbritannia viste hvor mye barns verden har krympa på få generasjoner. I sin barndom i 1926 kunne eldstemann i en familie vandre nesten en norsk mil for å fiske, uten foreldre på slep. Men på tre generasjoner krympet boltreplassen stadig , Oldebarnet ble kjørt overalt, med streng beskjed om å ikke dra lenger på sykkelen enn noen hundre meter ned gata.

Kanskje er det ikke så rart at foreldre ikke tør å la ungene sykle og gå selv. Det er så mye trafikk og forurensing langs veien - skapt av alle de andre som kjører ungene sine.

Og når jeg som politiker foreslår å fjerne parkeringsplasser og bygge sykkelveier, får jeg huden full. «Fortell meg hvordan jeg skal frakte fire unger til karate, korps, fotballtrening, speider'n og kulturskolen uten å bruke bil? Hvordan vil du at hverdagen skal gå opp?». Det å ha barn har blitt det viktigste argumentet mot å ta vare på miljøet. «Hva, vil du gjøre lufta ren og redusere klimautslippene? Ditt monster, tenk på barna!».

Politikere kan gjøre det lettere for folk å la ungene gå og sykle. Vi kan også sørge for at fritidstilbud og skoler ligger i nærheten av der folk bor. men det var jo ikke flere sykkelveier på tidlig 90-tall enn det er i dag, og barna den gang hadde ikke mindre behov for å komme seg til venner, på trening eller til kulturskolen.

Dette problemet kan ikke bare løses i kommuneplaner eller statsbudsjetter. Det sitter også i våre egne hoder, og i det sosiale presset vi utøver på hverandre. Eller som salig Sjur Holsen skrev i Bergens Tidene: «Frykten for å fremstå som dårlige foreldre, når alle de andre er så gode, dreper den siste lille rest av sunn dømmekraft vi måtte ha».

Jeg tror både barn og foreldre ville bli lykkeligere om vi klarte å rive oss ut av denne vonde sirkelen. Det er på tide å ta opp kampen for frittgående barn. Det krever at vi tenker over hvilke begrensninger som er akseptable for en barndom - og hvilken utrygghet det er mulig å leve med.

Å slippe barna fri er skummelt. Det er lett å føle seg mislykka om ungene ikke kan ha full timeplan. Men kanskje det er en pris verdt å betale for å la barn utforske verden på egne føtter og egne hjul.