Slipp dem inn!

Enel Melberg har utgitt bøker i både Norge og Sverige og har bodd ti år i Norge. Hun har søkt om medlemskap i Forfatterforeningen, men fått avslag fordi en paragraf sier at man må skrive på norsk eller samisk for å bli medlem. Forfatteren Steinar Løding reagerer på både paragrafen og Forfatterforeningens håndtering av denne saken.

I årtusenets første nummer av Forfatteren, medlemstidsskrift for tre skribentorganisasjoner, har Enel Melberg fått trykt et lite brev. Her går det fram at hun har utgitt ti bøker i Sverige, og bodd ti år i Norge, og at hun nå har søkt om medlemskap i Den norske Forfatterforening. Den norske Forfatterforening har imidlertid avslått søknaden. Hva mankerer?

Melberg har førstegangsutgitt de to siste romanene sine her i Norge, på Gyldendal, de er blitt bibliotekinnkjøpt av Kulturrådet som norske romaner, følgelig også kvalitetsvurdert på linje med enhver annen, og altså godkjent. Forfatterforeningen har imidlertid sine egne kvalitetsvurderinger, men avslaget begrunnes ikke kvalitativt. Finnes andre begrunnelser? En norsk forfatterforenings eksistens legitimeres vel ved at den inkluderer alle forfattere av all god diktning som bor i det norske området?

Nei, ikke viss diktningen er oversatt. Hvorfor? Har det med språkpurisme å gjøre, rensing av norsk for all fremmed ordskit? Nei. Det har ikke med norsk språk å gjøre, men med språk i Norge, siden en ekskluderende paragraf i Forfatterforeningens statutter sier at man må skrive på norsk eller samisk for å bli medlem. Melberg skriver på svensk, og begge de to norske romanene hennes er oversatt, og derved ikke norske nok. En slags purisme likevel, altså.

Vi har også før i historien vært borti «halvnorsk» og «entredjedelsnorsk» og «enåttendelsnorsk» osv. Jeg trodde den slags hygieniske foranstaltninger i dag var begrenset til Fremskrittspartiet og tilliggende herligheter. Denne forfatterforeningsparagrafen hører til dagen i går, da vi bare var to store språkgrupper her i landet, parallelt med at samisk langsomt arbeider seg opp fra en undertrykt posisjon, er vi blitt adskillig flere. Men uansett er denne paragrafen en ubegripelig kuriositet. Forfatterforeningen har i flere år gjort et imponerende internasjonalt ordarbeid, så da jeg leste Melbergs brev, fikk jeg medynk med Karsten Alnæs, formannen, fordi jeg antok han ville bli plaget med spørsmål om denne paragrafen, inntil han fikk gjort noe med den. Jeg gikk altså ut fra, som en selvfølge, at paragrafen ville bli slettet, antakelig samme kveld, i tussmørket og på do, eller ved en mer demokratisk hurtigavstemning blant medlemmene, siden eksistensen av den var ubehagelig inntil det skammelige. Det skjedde ikke.

I P2s morgennyttsending 11. april meldes det at denne paragrafen fortsatt eksisterer. Uforståelig. På radiotelefon fra den skjelettskramlende heteronymbyen Lisboa, hvor araberne på 1200-tallet begynte å vise de bibelblindete europeerne antikkens greskspråklige og ikke-teologiske vitenskapsskrifter, virker det faktisk som om Karsten Alnæs forsvarer denne paragrafen. Uforståelig i annen potens.

«Det er for tiden ikke stemning for en endring av denne paragrafen,» sier han i telefonradioen, og jeg tror jaggu jeg siterer ham rett, til tross for at det gikk noen timer med tilnærmet hyperventilerende bevisstløshet før jeg noterte setninga hans.

Men «stemning» blant hvem? Hundreprosent nordmannogkvinnen? Så langt jeg vet finnes verken en paragraf eller tradert praksis, som sier at forfattere skal rette seg etter de innbilt rene og pene. Er det så blant medlemsforfatterne denne «stemningen» finnes? Selv om jeg verken deltar sosialt eller organisatorisk, er jeg likevel medlem, og garanterer derfor at det ihvertfall ikke er absolutt konsensus - jeg vil ikke medvirke til en «stemning» som innebærer utestengning av annerledes sprikende. For dette lukter da virkelig ubehagelig? Eller er det noe jeg ikke har fått med meg; det skjer ofte?

Alnæs argumenterer i radioens telefon med vanskeligheten i å vurdere forfatterskapene kvalitativt, fordi språkene er for fjerne. Dette er jo morsomt med tanke på svensk, men nå var det, om jeg husker rett, de såkalte fribyforfatterne han ble spurt om, og for tiden er det en iransk, en irakisk og en jemenittisk forfatter i de norske fribyene. Men dette må like fullt være sludder. Det undervises vel både i nypersisk og arabisk på norske universiteter, og om senere fribyforfatteres språk ikke finnes her, kan det sikkert spores en eller annen ekspert andre steder i Europa.

For, som Melberg skriver i brevet, så er Sveriges Författarförbund åpent for innvandrerforfattere, «även om de skriver på sina egna språk, till och med om svenskar inte kan läsa dem, bara det «litterära värdet» garanteres av trovärdiga lektörer». Bevares! Det lar seg altså gjennomføre! Så hvorfor gjør da ikke vi dette, mange forfattere kan det neppe være snakk om? Er det steinsorten i fjellet vi bor på det er noe gærent med? En feil i fundamentet må det i hvert fall være.

Melberg, som også ble intervjuet i P2, kalte der dette «språklig nasjonalisme», og har selvfølgelig rett.

Hva er man egentlig redd for? Tror man det vil bli kaos? Kulturtilskitning i videre forstand? At svensker og irakere og bhutanere og papuanere og zimbabwere og ghanesere og guadeloupere og belizere skal overta foreningsherligheta, slik Fremskrittspartiet babler om at de norske araberne vil overta hele Norge, som om all verdens folkeslags høyeste ønske er å leve her i røysa med frostdradd stein? Hva er så gildt med norskeskrivere fremfor hindustani- og svenskeskrivere, at vi ikke skal kunne inkludere s venske- og hindustaniskrivende diktere i de norske dikternes organisasjon, viss de bor i Norge? Hva er det altså som mankerer? Hvorfor denne fremmedavvisningen? Det er noeutålelig småskårent og tarvelig over det hele, man hører liksom gamlestatsministeren i Gnore-landet mumle i bakgrunnen, om hvor typisk gnorsk det er å være gnod, mens avslaget på Melbergs søknad står der og kaldflirer skeivt i rosa av oss.

Vi bør heller være glad til for å få medlemmer langveisfra - er det noe forfatternes forening bør gjøre i dag, er det å fremme pluralitet, hele fargespektret, jo flere språks brukere, jo bedre. Forfatteres forening bør ha som sin andre paragraf inkludering, den første er kvalitet. En forfatterforening bør være som en hypertekst, med WerdensWeWende knutedører til språk overalt på kloden, og slik bli et organisatorisk kreolargument mot politikernes hybridfrykt. Den norske Forfatterforening bør være en forening for forfattere bosatt i verdensprovinsen Norge, uansett hvilket språk de skriver på.