Representanter for lokale myndigheter har argumentert helt siden starten på klimaforhandlingene på 1990-tallet for at kommunene må med som en ansvarlig part i klimapolitikken, uten at dette kravet så langt har ført fram. I forkant av et kommunevalg og gitt den store interessen for klimaspørsmål er det betimelig å spørre om det er fornuftig å involvere kommunene sterkere i klimapolitikken. Til dette kan vi svare både «ja» og «nei».

Vi er inne i det vi kan kalle en førstegenerasjons klimapolitikk. Politikken preges av at få land har sluttet seg til klimaavtalen og at det (derfor) er få eksempler på virkningsfulle nasjonale klimatiltak. Den gjeldende klimaavtalen har et relativt beskjedent ambisjonsnivå målt opp mot anbefalingene fra FNs klimapanel. Avtalen omfatter bare deler av utslippene. Avtalen omfatter bare utslipp fra innenlands produksjon. Utslipp fra utenlands flytrafikk er for eksempel ikke med. De tiltakene som har blitt lansert er derfor oftest i form av teknologiske tiltak rettet inn mot utslipp fra produksjon; gjerne betegnet som «teknisk fix» og «end of pipe» tiltak.