- Slipp løs litt begeistring!

- Dommedagsprofeter har vi nok av i dette landet. Litteraturdebatten preges av frykt for «bokas død», for at «menn ikke leser bøker» og så videre. Dette er jo det rene sprøyt. Det selges flere bøker enn noensinne. De mest overraskende folk leser faktisk både romaner og lyrikk.

Denne påstanden akter forfatteren Tore Renberg (25) å dokumentere når han førstkommende fredag debuterer som programleder på TV. Hver uke ut mai måned skal han fungere som formann i «Leseforeningen», et tre kvarters samtaleprogram om bøker og leseropplevelser.

- Det er altfor mange kulturpessimister i Norge. Vi er et sytete folkeferd. Av og til tror jeg man med fordel kunne sette munnbind på Dag Solstad for et halvt år av gangen. Så kunne man gi Jan Kjærstad en megafon i samme periode. I stedet for å lytte til Solstad, bør noen slippe løs Kjærstads begeistring på vegne av romankunsten.

- Du, for eksempel?

- Kjærstad kommer til å dukke opp allerede i det andre programmet, sammen med Linn Ullmann og Øystein Rottem. De skal snakke sammen om norsk litteratur på 1990-tallet og ha med seg hver sin bok som de liker og synes er typisk for den perioden vi er inne i. Selv vil jeg bidra med en hyllest til Erlend Loes roman «Naiv. Super», en av de mest nyskapende bøkene i vår tid. Den har til og med slått an og er blitt solgt i tusenvis av eksemplarer, uten hjelp fra noen bokklubb. I den grad jeg kjemper for noe, må det være at romanen ikke er død, slik enkelte har hevdet. Selvoppfyllende profetier er noe av det farligste som fins. Blir stemningen i kulturlandskapet for mørk, slutter folk å prøve seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Men ikke du. Du har selv i løpet av kort tid skrevet tre prosabøker for voksne og to for barn?

- Romanen er langt fra død. Jeg deler noe av Jan Kjærstads tro på at romanens og fantasiens muligheter på langt nær er ferdig utforsket. Det er ikke sant at alle tanker er tenkt og at alle bøker er skrevet. Det har bare så vidt begynt.

- Hvordan ble du selv hektet på litteratur?

- Jeg har vært en lesehest fra jeg var liten. Jeg pløyde bokhyllene hjemme. Jeg ble oppfordret til å lese forfattere som Jules Verne og Michael Ende, men i bokhylla sto også bøker av Dostojevskij. Foreldrene mine sa at de kunne jeg lese når jeg ble større. Da jeg var 15, syntes jeg tida var inne og leste «Forbrytelse og straff». Den forandret livet mitt. Fra da av var jeg ikke i tvil: Jeg skulle bli forfatter. Siden har jeg skrevet omtrent hver eneste dag.

- Ikke engang skolen klarte å drepe denne interessen?

- Snarere tvert imot. Riktignok fikk jeg lyst til å rasere hele systemet etter at jeg leste «Jonas» av Jens Bjørneboe. Men på videregående hadde jeg litteraturanmelderen Steinar Sivertsen i litteratur valgfag, og det var fantastisk. Katedralskolen, der jeg gikk, var dessuten omgitt av en Sigbjørn Obstfelder-byste på den ene siden og en Arne Garborg-statue på den andre. Før jeg var gammel nok, snek jeg meg inn på Sting-uka for å høre forfattere lese.

- Var du alene med denne interessen, eller var du del av et miljø?

- Sammen med nåværende formann i Rød Valgallianse, Aslak Sira Myhre, dannet jeg en tomannsforening som het Formuleringsforbundet. Han ville bli poet. Vi hadde møter en gang i uka der vi diskuterte de store klassikerne, han i rødt, jeg i blått palestinaskjerf.

- Du har også anmeldt bøker?

- Ja, men det likte jeg ikke noe særlig. Jeg klarte egentlig ikke å være hard nok.

- Hvorfor ikke?

- Det er så mange hyggelige mennesker rundt omkring. Det er vanskelig å såre dem. Men jeg mener at vi forfattere må la oss såre. Jeg har stor sans for at folk kommer og snakker om bøkene mine, selv når de sier at de hater den boka jeg har skrevet. Det er topp at de reagerer.

- Bøkene dine er ikke preget av den samme optimismen du gir uttrykk for når det gjelder litteraturen?

- På vegne av menneskeheten er jeg ikke verdens største optimist. Verden er på mange måter grusom. Men skaperkraften bak et stort verk blir ikke mindre fordi om verket i seg selv uttrykker dyp pessimisme. Jeg har et naivt, nærmest godtroende forhold til litteraturen. Jeg tror litteraturen betyr mye. Vi har kanskje ikke mange virkelig store leseropplevelser i livet, men de vi har, kan bety enormt mye. De kan være helt avgjørende.

- Hvordan vil du få fram dette på TV?

- Som programleder tar jeg gjerne på meg rollen som prest og misjonær. Formen blir samtalen, ikke dybdeintervjuet. Jeg vil at folk skal snakke om sine favorittbøker. Jeg vil at forskjellige typer mennesker skal dele sitt engasjement på vegne av boka. I første program møtes skuespilleren Iren Reppen, forskeren Per Fugelli, kulturredaktør Anders Giæver og lektor Hilde Sejersted. Jeg er møkklei av at det bare er kritikere og forfattere som snakker om litteratur. Det er like dumt som at det bare er økonomer som snakker om økonomi. Debattene må ut av båsene.

- Føler du at du er på vei ut av båsen selv, når du tar skrittet inn på skjermen?

- Før dette har jeg bare vært litterat, først som student, siden som forfatter. Jeg har spilt amatørteater. Og vært med i rockband. Men jeg har egentlig aldri hatt noen jobb. Det hadde jeg så smått tenkt å begynne å skryte av. Men dette er jo en jobb, så nå er det snart for seint.

Tore Renberg