DEL AV FAMILIEN: Roland Ouendeno (36) fra Guinea i Vest-Afrika sammen med artikkelforfatterens foreldre, Åse Ballo og nå avdøde Rolf Ballo. Foto: Roland Ouendeno
DEL AV FAMILIEN: Roland Ouendeno (36) fra Guinea i Vest-Afrika sammen med artikkelforfatterens foreldre, Åse Ballo og nå avdøde Rolf Ballo. Foto: Roland OuendenoVis mer

Debatt: Papirløse migranter

Slipp Roland inn!

2012 sa det brått stopp. Roland fikk ikke lenger skattekort, fordi han ikke hadde fått oppholdstillatelse i Norge.  

Meninger

Gjennom det siste tiåret har mine foreldre, søsken og jeg (og mange andre i Alta) blitt godt kjent med en blid og omgjengelig mann fra Afrika. Han heter Roland Ouendeno. Han er fra Guinea i Vest-Afrika, og er 36 år gammel.

Roland vokste opp i den lille landsbyen Djende, nær grensen til Sierra Leone, der hans foreldre drev en kaffeplantasje. I 2002 var Roland 22 år. Han bodde fortsatt sammen med foreldrene, og hjalp til med driften av plantasjen. En morgen hørte han støy utenfor huset. Da han gikk ut, fant han faren knivstukket og moren skutt på gårdsplassen foran huset. Begge var drept av opprørsstyrker som hadde kommet over grensen fra Sierra Leone. Soldatene var beryktet for å ta seg inn i landsbyene i Guinea, der de plyndret husene for verdisaker og drepte beboerne.

Roland ble tatt til fange av opprørerne og tvunget til å gå fra hus til hus og spørre de som bodde der hvilke verdier huset inneholdt. Nektet han, ville han bli skutt. Etter husbesøkene skulle han rapportere tilbake til soldatene, som så gikk inn i husene og tømte dem for verdier. Der opprørerne møtte motstand drepte de beboerne, slik de hadde gjort med Rolands foreldre.

Roland ble tvunget til å jobbe sammen med opprørerne de kommende månedene, inntil han i et ubevoktet øyeblikk klarte å rømme. Fordi han var brukt som veiviser av opprørssoldatene, fryktet Roland nå også for befolkningen i sin egen landsby, siden de oppfattet han som delaktig i de plyndringene og drapene som soldatene gjennomførte.

Etter å ha gått i skjul i Guinea, klarte Roland etter hvert å reise fra Afrika. 27. oktober 2003 kom han til transittmottaket Trandum i Norge. Herfra ble han sendt til Alta, der han har bodd siden.

Det gikk ikke lang tid etter ankomsten til Norge før Roland snakket flytende norsk. Han fikk midlertidig arbeidstillatelse, og etter kort tid hadde han skaffet seg arbeid hos tre ulike arbeidsgivere. Han ble tilsatt som renholder ved daværende Høyskolen i Finnmark, han fikk ansettelse som medarbeider ved et av hotellene i Alta og han fikk jobb som postkjører for Posten Norge. I tillegg utførte han forefallende arbeid for den katolske kirken i Alta, der han etter hvert også fikk bolig.

Utskrift av Rolands skattelikning viser at han i 2004 tjente 46.000 kroner. Året etter hadde inntektene økt til 136.000, og hvert av de påfølgende årene tjente han innpå 400.000 kroner. Etter kort tid ble Roland helt ut i stand til å forsørge seg selv og betale skatt. Han lå ingen til byrde. Tvert imot ble han en ettertraktet arbeidstaker, som ikke kunne ta imot alle de arbeidstilbudene han fikk, fordi han allerede var heltidsbeskjeftiget.

Men i 2012 sa det brått stopp. Roland fikk ikke lenger skattekort, fordi han ikke hadde fått oppholdstillatelse i Norge. Myndighetene anklaget han for å ha arbeidet ulovlig i landet, og bare gjennom advokatbistand klarte han å hindre at det ble rettssak om at han hadde forsørget seg selv.

Roland har gjennom de tolv årene han har bodd i Alta vokst seg inn i familien vår, som et svært nærstående familiemedlem. Han er en mønsterelev for innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaugs filosofi om hvordan en utlending må evne å tilpasse seg det norske samfunnet, ved å lære seg norsk, ved å ta kurs og utdanning og ved å skaffe seg arbeid.

30. september i år døde faren vår, 89 år gammel. Noe av det siste han snakket om i sykesenga ved Hammerfest sykehus var bekymringen for Roland, og om myndighetene kom til å gjøre alvor av sine skriftlige varsler om at han skulle sendes tilbake til hjemlandet Guinea, der Roland selv er overbevist om at han kommer til å bli drept. Han begrunner frykten med at han (gjennom tvang) har vært delaktig i opprørsstyrkenes overgrep mot lokalbefolkningen.

30. oktober 2016 mottok Roland brev fra myndighetene om at han ikke lenger vil få noen form for økonomisk støtte fra norske myndigheter hvis han ikke flytter fra Alta til et mottak i Sjøvegan. Beløpet han har mottatt etter at han mistet arbeidstillatelsen har vært 1800 kroner per måned. I Alta har hans tre arbeidsgivere skriftlig bekreftet at de ønsker ham tilbake i arbeid dersom han på ny får arbeidstillatelse. I Sjøvegan kjenner han ingen. Roland kan altså forsørge seg selv fra i morgen i Alta, hvis norske myndigheter lar ham få lov til det. Han har nå oppholdt seg i Norge i mer enn 13 år, over tredjedelen av det livet han har levd.

I en rapport fra Kirkens Bymisjon i Oslo om papirløse migranter, et prosjekt ledet av Solveig Holmedal Ottesen, skriver hun blant annet som konklusjon: «Rapporten har har vist at papirløse migranter i Norge har begrensede juridiske rettigheter og få muligheter. Mange lar være å oppsøke hjelpeapparatet. Likevel er det viktig å påpeke at papirløse migranter har menneskerettigheter på lik linje som alle andre, og at disse må respekteres.»

En del, som Roland, har etter hvert bodd her i mer enn ti år, og har gjort alt norske myndigheter har sagt de skal gjøre for å bli integrert. Likevel oppnår de ikke aksept, heller ikke når de klarer å forsørge seg selv, lærer seg norsk og får gode skussmål fra både arbeidsgivere og det lokalsamfunnet de har blitt en del av.

Norske politikere har et ansvar for å gjøre noe med dette, slik at mennesker som Roland gis basale menneskerettigheter i Norge, og får anledning til å bli en fullverdig del av det norske samfunnet.

I fjernsynsprogrammet «De som ikke er» i programserien «Motvind», som ble vist på NRK2 7. november 2016, sier Per Sandberg (Fremskrittspartiet) ærlig at alle norske politikere har dårlig samvittighet for den situasjonen disse menneskene befinner seg i. Programmet etterlater et inntrykk av at politikere fra alle partier snur seg bort for å slippe å ta tak i utfordringene som disse menneskene står overfor.

Flere mennesker på flukt har, som Roland, valgt å leve hele sitt voksenliv i Norge. Disse menneskene blir ikke sendt ut, siden Norge ikke har noen utleveringsavtale med landene de kommer fra. De tør heller ikke å reise hjem på egen hånd av frykt for å bli drept.

Det er denne situasjonen Roland befinner seg i. I det omtalte fjernsynsprogrammet kalte programlederen dem «mennesker i limbo». Det er en presis beskrivelse av en uholdbar situasjon. Man bor ikke frivillig i et land i år etter år for 1800 kroner måneden og gir avkall på et normalt familieliv hvis man ikke har noe å frykte i landet man dro fra.

Det er tid for å handle, slik tidligere justisminister Anne Holt viste evne til overfor asylsøkere i kirkeasyl i 1996, gjennom å gi dem amnesti. La oss som en human nasjon som er opptatt av våre internasjonale forpliktelser slippe Roland og andre i tilsvarende situasjon inn!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook