Slipp Sonic fri!

Vi vil ha mer løping i «Sonic Unleashed».

NOE AV DET ALLER morsomste du kan gjøre i et dataspill, er å få opp farta som Sonic og suse gjennom brett som er laget for den slags.

Derfor er det litt rart at Sega de siste åra har klart å kludre til Sonic-spillene ved å la deg gjøre alt annet enn å suse gjennom tilværelsen.

DU KAN KANSKJE forledes til å tro at spillnavnet «Sonic Unleashed» betyr at Sonic denne gangen virkelig skal slippe få tøylene som har holdt ham nede så lenge.

Det fartsfylte førstebrettet lover godt i så måte. Her har Sonic virkelig noe gående når han suser gjennom en fantastisk løype, mens du som spiller fylles av pur fartsglede. Endelig er Sonic tilbake, tenker du.

MEN SÅ SKJER DET noe med Sonic. I introen får vi se at den evigonde Dr. Eggman forvandler Sonic til et varulvliknende vesen, noe som gjør at hver gang sola går ned må løpeskoene legges på hylla til fordel for generisk slåssing. Ugh.

Joda, det er helt grei samlebåndsaction der du vandrer fra område til område og denger løs på roboter og andre uvesener, men dette har da vitterlig ikkeno i et Sonic-spill å gjøre? Også at utviklerne tyr til knappetrykking på kommando er en aldri så liten uting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om det kan være ålreit med noen avbrekk innimellom, er det dessverre ikke helt optimalt når løpingen blir et avbrekk fra avbrekket.

UTVIKLERNE HAR også falt for den uheldige fristelsen å bygge et rammeverk rundt alle brettene, ser Sonic kan reise rundt i verden, vandre rundt og snakke med folk, samle ringer og den slags.

Overraskende nok er ikke dette fullstendig krise, muligens fordi du kan utforske brettene både om natta og om dagen — og dermed spille som både varulv-Sonic og løpe-Sonic når du føler for det.

Men det er heller ikke direkte moro, spesielt ettersom det ikke er noe faktisk innhold eller underholdning å hente i omgivelser, samtaler eller den supercheesy bakgrunnsmusikken.

1

NÅR JEG SPILLER et Sonic-spill, er det gjerne fordi jeg har lyst til å gjøre det Sonic er aller best på — nemlig å løpe veldig raskt. De gangene du får lov til det i «Sonic Unleashed» er spillet for det meste upåklagelig, om ikke noe frustrerende de gangene du må prøve på nytt og på nytt fordi ting skjer litt for raskt. Også i de fartsfylte bosskampene funker ting stort sett som det skal.

Det er muligens altfor snilt å gi en firer til «Sonic Unleashed» - noen ganger er spillet langt under gjennomsnittlig godt. Men brått kommer sekvenser som løfter det hele mange hakk - sekvenser gode nok til å tine et til tider kjølig spillanmelderhjerte.

Tenk om utviklerne kunne lagt fra seg det stadige behovet for å fornye Sonic, og heller konsentrert seg om det han faktisk er flinkest og best kjent for: Løpingen. Da tror jeg vi virkelig hadde vært inne på noe. Er det lov å håpe på en oppfølger som heter noe sånt som «Strictly Sonic», mon tro?

Slipp Sonic fri!