Foto: Emile Ashley/Rogaland Teater
Foto: Emile Ashley/Rogaland TeaterVis mer

Slipper med skrekken

«Frykten» er en morsom og makaber dans som trår feil litt for ofte.

||| TEATER: Tittelen på thrilleren «Frykten» kan henvise til flere ting.

Den kan beskrive til følelsen til statsminister Samuel Jakobson (Cato Skimten Storengen) og hans tre medarbeidere som i stykket har trukket seg tilbake til Jakobsons hytte for å forberede en presentasjon av regjeringens storstilte miljøsatsning: Redselen for ikke å bli gjenvalgt. Den rammer noen av dem sterkere enn andre.

Den kan vise til frykten for fremtiden og kommende klimakatastrofer, som er lettere å skyve unna. Den kan være noe mer prekært: Skrekken som etterhvert sprer seg når store fugleflokker begynner å gå til angrep på alle som våger seg ut døra.

Og den beskriver, kanskje, sinnstilstanden til Rogaland Teaters sjef Arne Nøst, i det øyeblikket han bestemte seg for å gjøre noe så friskt som å sette opp uprøvd og rykende nybakt norsk dramatikk, fra Yngve Sundvors hånd, på hovedscenen sin.

Underholdende
Nøst må ha blitt beroliget av å kunne konstatere at «Frykten» er blitt en underholdende forestilling, en satire kledd i sjangerfilmens mørke kappe. Skrekkeffektene er riktignok ikke alltid helt overbevisende, men kan kjøpes om man betrakter dem som frydefull camp.
Dessverre er det også en del som klør.

«Frykten» lener seg ofte for tungt på skjebnesymfoniene i soundracket for å skape spenning. Den tilståtte inspirasjonen fra Hitchcocks «The Birds» er litt for direkte. Det er ikke alltid like god flyt i teksten til Sundvor, som også har regissert forestillingen, og vamle politikertaler («Vi må begynne å prate med hjertet») trenger seg inn på de mest upassende tidspunkt. Og Sundvor er nok en anelse for ambisiøs i anslaget: Det er voldsomt så mange elementer og tvister som skal få plass inne i det lille skrekkammerspillet hans.

Ufullkomment
Likevel er det grunn til å oppmuntre Sundvor til å videreutvikle dramatikeråren. Han har et øre for kjappe replikkutvekslinger og skaper sammen med skuespillerne fine scenefigurer, som Nina Ellen Ødegaards nervøst tannpussende statssekretær.

Scenebildet, der det store huset seiler rundt og viser oss vekselvis fronten og innsiden, som et spøkelsesdukkehus, er stemningsfullt, og tilsløret av en het dis som skaper både en følelse av å befinne seg i en ikke alltfor fjern, og varmere, fremtid og legger til følelsen av noe gotisk og uhellsvangert.

Sundvor er ikke kommet helt i mål med «Frykten». Men han er, i motsetning til statsminister Jakobson, på vei mot et spennende sted.

Anmeldelsen er basert på generalprøven