Slirer i valsen

«47 Ronin» stikker kniven i sin egen mage - en handling samuraifilmen forøvrig skildrer med ubekvem poesi.

FILM: Den dype stemmen forteller deg at du er i 1700-tallets Japan, et magisk sted der monstre med seks øyne herjer i skogene og hårfønere øyensynlig er i flittig bruk.

Men egentlig er du i et studio i London, der mye av «47 Ronin» ble spilt inn mot tomme bakgrunner som senere ble malt med digitale pensler. Noen steder er penselstrøkene for grove. Et og annet fabeldyr ser ut som klistremerker på lerretet.

Men landskapene er storslagne og stemningsfulle: Et forseggjort spillebrett for et realt eventyr. Brikkene forblir imidlertid brikker. Særlig Keanu Reeves, i hovedrollen som en sverdsvingende Askepott, virker skåret ut av en vedkubbe, uten at dét vel sjokkerer noen.

Malplassert poesi
«47 Ronin» er basert på en legende om 47 herreløse samuraier som på eget initativ hevner mordet på lederen sin, for så selv å bli dømt til rituelt selvmord, seppuku, for oppsetsigheten. I filmen blir Reeves en av de 47, drevet av behovet for å redde sin uoppnåelige, adelige elskede fra et påtvunget ekteskap. Det er en Hollywood-produksjon drevet av to krevende ambisjoner: Å appellere til det voksende asiatiske markedet, og å lage en global storfilm.

Manuset er preget av outsidernes overdrevne respekt for kulturen de nærmer seg, noe som gjør at de mange selvdrapene skildres med ubekvem beundring og poesi. Samtidig snakker alle uten Reeves engelsk med tung aksent, et åpenbart fjernt fremmedspråk for dem i den grad at bærende, dramatiske scener blir umulig å tro på.

Selvhøytidelig
Ikke at mer syngende setningsmelodier ville berget «47 Ronin». Den lider drukningsdøden i selvhøytidelighet, og skuespillerne har ikke armslag eller utstrålig nok til å gjøre rollefigurene sine til virkelige helter eller minneverdige skurker. Hiroyuki Sanada som den oppofrende ledersamuraien Oishi er et unntak.

Kampscenene er tette og velkoreograferte, og vitner om den medrivende, magiske ferden dette kunne vært. Men «47 Ronin» er så gravalvorlig at den blir ufrivillig lattervekkende. Og er det noe helteeventyr og nasjonalmyter ikke tåler, så er det kvalte knis underveis.