TALE TIL FOLKET: Linda Hofstad Helleland snakker til de vellykte og berømte under regjeringens kulturfeiring. Kraftlyrikeren Hagbart Smergel befant seg i baren da bildet ble tatt. Foto: NTB Scanpix
TALE TIL FOLKET: Linda Hofstad Helleland snakker til de vellykte og berømte under regjeringens kulturfeiring. Kraftlyrikeren Hagbart Smergel befant seg i baren da bildet ble tatt. Foto: NTB ScanpixVis mer

Sliten kraftlyriker snakker ut etter kjendisfesten

«Linda har skjønt det,» hevder Hagbart Smergel.

Meninger

Seint på natta eller tidlig om morgenen, alt etter som man ser det, dukker plutselig kraftlyrikeren Hagbart Smergel opp. På dataskjermen. Han ringer på skype og er ikke til å ta feil av. Alt sitter liksom på tvers, hår, skjegg, bart, flir – og slips, snipp og vest. «Hallo, bladfyk,» stønner han. «Er du der? Lenge siden sist, men nå har jeg en knallsak.» «Åh, hvordan det? » «Jeg kommer rett fra fest. Nachspiel med Linda. What a party, man!» «Hvordan kom du inn der?» «Vet du ikke at jeg er svær i Japan, gutt? Der går bøkene mine i millionopplag, i motsetning til her hjemme. Japan sikrer billetten min. Det gode selskap, far, der hvor jeg alltid har hørt hjemme.»

«Vel og bra, Smergel,» sier jeg. «Gratulerer. Og farvel.» «Vent, bladfyk, ikke forsvinn! Jeg må jo få si at Linda har skjønt det.» «Hva da?» «Hva som driver kunsten framover.» «Og hva er det?» «Misunnelse, naturligvis. Strebing og smisk. Klasseskille. Når hun velger ut de antatt beste, får hun fart på de nest beste og de dårligste. De som er veid og funnet for lette. De vil også på fest med Børge Brende. Og drikke champagne med Linda. Jeg spurte om jeg kunne få drikke av skoen hennes, men der gikk visst grensen. Ser du øyet mitt? Synes blåfargen på skjermen?»

Jeg er sjelden på skype, så jeg finner ikke av-knappen. Kraftlyrikeren plaprer i vei. «Du skjønner poenget? Spre hat, gift og ondt blod blant kunstnerne, så skjerper de seg og tråkker hverandre ned. Konkurranseinstinktet eser som en festballong. Linda kan alt om kapitalismens iboende mekanikk. Jeg har et dikt, vil du høre?» «Jeg må jobbe, Smergel.» «Fint, her er det».

Kunsten er vant til å være fordømt,

diktningen handler om noe fordrømt,

om rim og rytmer som nagler så ømt,

og som av markedet blir bedømt.

Alle føler seg sykt forsømt,

fra kritikk og hån har de alltid rømt,

samfunnet ligner et blodig skrømt,

men så kommer Linda i festlig lag,

med silkestemme til alles behag,

hun balsamerer ditt nederlag.

Hun hvisker til siste glass er tømt,

vil du bli min, må du bli berømt!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook