MOTVIND: Erna Solberg i representasjonssenteret etter et møte med LO og NHO mfl. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
MOTVIND: Erna Solberg i representasjonssenteret etter et møte med LO og NHO mfl. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Sliter med arbeidstakerne

Før regjeringsskiftet hadde store arbeidstakergrupper forventninger til regjeringen. Nå næres de av frykt.

Kommentar

Det er liten tvil om at Stoltenbergs siste regjering slet med appellen hos sine egne - arbeidstakerne. Bare om lag halvparten av LOs 900 000 medlemmer stemte på Ap. Og blant de 5-600 000 medlemmene i de to store, partiuavhengige, hovedsammenslutningene, Unio og YS, ble det uttrykt mye frustrasjon. Sykepleiere fikk ikke sin likelønn. Politiet klagde på ressursmangel. Lærere klagde på vedvarende etterslep i lønn i forhold til andre grupper. Den fjerde store hovedsammenslutningen, Akademikerne, var minst like kritisk. Fremst blant deres medlemsgrupper var legene, hvis tillitsvalgte skrek i frustrasjon over sykehusbudsjetter, sammenslåingsprosesser, manglende stedlig ledelse og liknende.

Faktisk var svært mange arbeidstakere og tillitsvalgte, bevisst eller ubevisst, en valgkampmaskin for dagens regjering. Særlig ansatte i offentlig sektor. Deres klager kan normalt bare rettes en vei - oppover. Til regjeringen, som sitter på pengesekken. Den logiske konsekvens av en vedvarende kritikk mot det daværende regimet, var økte forventninger til et nytt regime. Det viste også medlemsundersøkelser i de ulike arbeidstakerorgnaisasjonene.

Nå har Erna Solbergs regjering sittet i et år og klart seg bra på meningsmålingene.
Det har vært påfallende stille på sykehusfronten. Det kan bety at helseminister Bent Høie gjør sin jobb godt og at alle venter på den bebudede nasjonale helseplanen som skal komme i 2015. Ihvertfall får han ikke den samme vedvarende pepperen som Sylvia Brustad, Anne-Grethe Strøm-Erichsen og Jonas Gahr Støre fikk. De fikk orden på sykehusøkonomien, men ikke på virkelighetsbildet av helsesektoren.  I perioder var enhver sykehustabbe regjeringens feil, enhver omorganisering en katastrofe. Det kan bety at dagens politikk er bedre, sett med helsearbeideres øyne. Det kan også bety at mediene er litt utslitte av all krisemaksimering.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men på andre områder møter regjeringen motbør.
Under YS-konferansen som ble avsluttet i Oslo i går, gikk leder Jorunn Berland ut med skarp kritikk av statsminister Erna Solberg. Solbergs opptreden på konferansen ser ifølge Klassekampens referat bare ut til å ha forsterket tonen. Regjeringen kritiseres for å mangle vilje til dialog. Parat-leder Hans-Erik Skjæggerud sa det med rene ord etter hennes tale i  går: "Hvis din regjering fortsetter med en politikk som gjør at LO, Unio og YS gang på gang må ta avstand fra dere, kommer dere ikke til å bli gjenvalgt i 2017". Det er liten tvil om at LO-leder Gerd Kristiansen og Unio-leder Anders Folkestad er av samme oppfatning.

At en blåblå regjering i mange spørsmål er uenig med LO, er ikke egnet til forundring. LO har aldri lagt skjul på at Ap, SV og Senterpartiet er de partiene som tar mest hensyn til deres medlemmers ønsker. Det begrunner LO med svarene de får på jevnlige undersøkelser før hvert stortingsvalg.

Men regjeringspartienes forhold til de "gule", uavhengige organisasjonene, Unio og YS, var liksom av en annen kategori. Akademikerne har alltid ligget litt til høyre for de andre tre hovedsammenslutningene. Men også mange av dem jobber i staten og kommunene. Også blant leger, jurister, økonomer og andre høytutdannede grupper kan sympatien med regjeringen svinne etterhvert som den gjennomfører sin politikk. Foreløpig har ikke den såkalte middelklassen merket stort til endringer i økonomisk forstand.

Forholdet til YS og Unio er kjølnet betraktelig. De organiserer folk med alminnelige jobber, som oftest med et alminnelig lønnsnivå. Alle de ser hvilke grupper regjeringen tilgodeser gjennom sine skattelettelser. Samtidig vil mange av disse medlemmene merke virkningene av effektivitetskravet - hvor riktig det enn måtte være - i statlig sektor.
Da kan det fort bli misnøye i brede grupper.

Det er ellers betydelig uro knyttet til regjeringens forslag om å øke adgangen til midlertidige stillinger og økt overtidsbruk.
Det mislikes sterkt at arbeidslivets parter ikke ble trukket med i den regjeringsoppnevnte produktivitetskommisjonen.
Det er harme over at regjeringen uten å konsultere partene i IA-avtalen øker inntektsgrensen for dem som kvalifiserer til sykelønn.
Murringen blant arbeidstakerne kan øke i styrke.
Og det har ingen regjering råd til, om den skal beholde makta.