- Sliter med dogmene

For mange er «samtidsmusikk» fortsatt ensbetydende med «de uforståelige lydene» fra det første etterkrigstiåret. I virkeligheten rommer begrepet både stilistisk mangfold og interne opprør, som hos komponisten Jon Øivind Ness (32).

Samtidsmusikkmiljøet sliter fortsatt med dogmer og komposisjonsteknikker som virker begrensende. Jeg kritiserer ikke modernismen for at den er skremmende og vanskelig, men stereotyp og kjedelig, sier Jon Øivind Ness, samtidskomponisten som heller svarer Mr. Bungle enn Boulez som inspirasjonskilde. For ordens skyld: Boulez er en komponist og dirigent som har som mål å bryte ned murene mellom tradisjonell klassisk musikk og ny musikk», Mr. Bungle er hobbybandet til Faith No More-vokalisten Mike Patton, et lett stilanarkistisk hardcore/rockabilly/psykedelia/sigøyner/balkanfolklore/surfpop/jazzforetak i sfæren rundt New York-avantgardisten John Zorn. Mens Jon Øivind Ness er en prisbelønt og Spellemannpris-nominert samtidskomponist med skyhøy kredibilitet i miljøet og en - ifølge miljøets egen ekspertise - stor og internasjonal karriere på gang. Og altså ingen reaksjonær tvangsmelodiker med musikalsk hjerte i fortida.

Radikal

- Musikken min oppfattes muligens som relativt radikal innen samtidsmusikkmiljøet, sier Ness. - Jeg plukker materiale herfra og derfra, først og fremst fra andre former for musikk - rock, pop, underholdningsmusikk - og det er blitt oppfattet som radikalt. - Som formløst og fragmentarisk? - Noen mener det. De siste fem åra har jeg vært veldig påvirket av Mr. Bungle, som har mye av den samme innfallsvinkelen og kan bevege seg fra taffeljazz til deathmetal på ti sekunder. Mr. Bungle har fått noe av den samme kritikken: «Hva er kriteriene for at alt dette musikalske materialet skal være til stede i samme stykke uten noe samlende fokus?» - Hva synes du om slike innvendinger? - At de peker på noe som ikke er et problem i det hele tatt. Det dreier seg om en lek med musikk der alt er lov, men i vårt miljø er ikke det helt stuerent. Vi lider fortsatt av et slags Bach/Beethoven-kompleks hvor de store sannheter i livet skal speiles i musikken. Mellommenneskelige relasjoner og «livets store spørsmål» dreier seg om ting som er sannere enn andre, men for meg er ikke Bach mer etisk forsvarlig enn Bacharach.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forutsigbart

- Mange samtidskomponister har pålagt seg selv en alvorsfylt strenghet der visse elementer, som temautvikling og kontrapunktikk, på liv og død skal være til stede, sier Jon Øivind Ness, og fortsetter: - Jeg synes det resulterer i forutsigbarhet. Sammenliknet med andre kunstarter som for eksempel billedkunst, der man kan hente impulser fra b-filmer, c-filmer, reklame, tegneserier, porno, avisutklipp og så videre, synes jeg vårt materiale har vært stereotypt. Den moderne musikken er kompleks, sies det, men dette er den bare innenfor snevert satte rammer. Åpner man for å trekke inn impulser fra ulike kilder, ville man få et uttrykk hvor ikke bare det musikalske materialet er komplekst, men hvor de ulike kulturelle referansene kunne si noe mer om kompleksiteten i den skapende kunstnerens hjerne. - Er denne stereotypien du snakker om en arv fra de kompromissløse 50-tallsmodernistene, som den unge Pierre Boulez? - De har fått mye av skylda, og med rette. Boulez var veldig dogmatisk på et tidspunkt, selv om dette tones ned nå. Men mange av de yngste norske samtidskomponistene i dag, som Lars Petter Hagen, Bendik Hagerup, Trond Reinholdsen og Knut Olaf Sunde, søker seg tilbake til idealene fra den tida for å bygge videre på dem. Jeg kan godt anerkjenne det de driver med, men jeg synes vel at de kunne ha funnet på noe som er litt friskere. Noen av de frodigste og morsomste menneskene jeg kjenner er samtidskomponister. Mange av oss er store fans av splatter, Monty Python og gamle John Waters-filmer, vi ser på «Nanny» og «Friends» og hører gjerne på kommerspop. Hvorfor avspeiles ikke dette i musikken vi skriver? spør Jon Øivind Ness. terje.mosnes@dagbladet.no

OPPRØRSK: Jon Eivind Ness forsyner seg av hele det musikalske koldtbordet i sine komposisjoner, og synes streng gammelmodernisme à la 1950-åras serielle musikk er kjedelig og forutsigbar, også når den videreføres av unge komponister i dag.