Slitesterke essay

Essaysamling med gjenbrukte, men friske tekster om poesien og livet.

BOK: En litterær kapasitet, med andre ord. Og en mann som med rette kan plukke fram pent brukte skrivestykker fra syttiåra og framover, og utgi dem på nytt mellom to permer. Denne typen gjenbruk forutsetter stor slitestyrke, og Rustes tekster holder mål både stilistisk og menneskelig. Alle unntatt én.

Forordet

Innledninger og forord er egentlig sterkt underkjent som litterært uttrykk. Her fins bokas stemning og toneleie. Her får leseren den første, famlende kontakt med stoffet. Og en samforståelse eller kortslutning oppstår mellom forfatter og publikum. Arne Ruste har forsynt essaysamlingen med en nyskrevet innledning. Den er dessverre verken sympatisk eller særlig symptomatisk for det han virkelig har på hjertet.

En åpen holdning synes å være målet, mens Ruste samtidig viser en merkelig uforløst, nesten angstbitersk tone i enkelte passasjer.

Styrtrike hytteeiere i fjellheimen omtales foraktelig som «tullinger» og «idioter», mens en religionslærer fra skoletida omtales som «den til det latterlige forfengelige kapellanen i byen», en typisk narraktig religiøs figur. Dessuten omtales Simon Flem Devold både overbærende og nedlatende fordi han har fortalt offentlig om sin egen, personlige engel. Som leser forundres jeg over disse uelegante angrepene. Intellektuell åpenhet underbygges dårlig med skjellsord og hån. Jeg nevner dette fordi en erfaren litterat burde ha bedre forstand til å presentere seg, for virkelig å invitere leseren inn i sin egen sfære. Ruste har ellers mye å fare med.

Fortellingen

Den dyptpløyende samtalen med lyrikeren Sigmund Mjelve er fascinerende lesning, som gir innblikk i forholdet mellom liv og diktning, mellom ordenes nesten organiske tilblivelse og forfatterens rolle som forløser og formidler. Likeledes er kortfortellingen om den svenske forfatteren Mads Rydman både vemodig og stemningsskapende. Et falmet, men talende snapshot av et liv.

Tankevekkende er det også når Ruste forteller om at «Da var det plutselig blitt en fortelling», om et tilsynelatende ubetydelig møte med en «nokså anonym» forfatter og universitetslærer i Sarajevo for mange år siden. Over en dram en sein nattetime forteller jugoslaven om de såkalte rapsodene, en slags skalder som ble innrullert i hæren for å beskrive soldatenes heroiske kamp og heve moralen da Titos partisaner kastet fascistene ut av landet.

Lenge etter husker Ruste på denne samtalen, når Jugoslavia ligger i ruiner, og han minnes vedkommendes navn: Radovan Karadzic.

Både hans og Rustes poeng er omtrent så enkelt som dette, slik det sies i boka: «Fortellingen handler om våre liv!» Det gjør også selve poesien. Ruste viser oss dette når han først kommer i gang.