Slørforbud i et muslimsk land

TUNISIA HAR har hatt slørforbud i offentlige stillinger i snart 40 år, og kan vise til et forbløffende positivt resultat på de aller fleste områder innen utdanning, likestilling og arbeidssituasjon for begge kjønn. Skal en oppnå likestilling kreves det en sterk offentlig politikk, som også omfatter slør, utdanning, ekteskapsregler og andre kvinnerelaterte samfunnsområder. De konservative elementene er ikke positive til likestilling, noe som Tunisias ledelse skjønte for lenge siden, og som den gjorde noe med. Tunisia er et eksempel på at en likestillingspolitikk er mulig i et muslimsk land. Mediene i Vesten har i lang tid vært opptatt av islam, og da med negativt fortegn. Det snakkes og skrives om ekstremister og kvinnenes stilling i disse landene. Muslimske kvinner fremstilles ofte som undertrykte, tildekte og usynlige vesen i det sosiale samfunnslivet, uten rettigheter og fullstendig under mannens makt. I mange tilfeller er dette dessverre en realitet. Det er ca. 1,5 milliarder muslimer i verden. Hoveddelen av muslimene bor i et område som strekker seg fra Nigeria til Indonesia, det landet som har størst muslimsk befolkning. 20 prosent avmuslimene er arabere, 5 prosent av araberne er kristne. Da sier det seg selv, at det også blant muslimer er en meget stor spredning - både geografisk, politisk og kulturelt. I mange av landene der islam er dominerende, er det uro. Destabilisering av områder, som er et populært uttrykk for tiden, består ofte av grotesk behandling av sivilbefolkningen, som har en overvekt av kvinner og barn. Vi ser denne tendensen i Irak etter at landet er overtatt av nye makthavere. Å legge all skyld på islam i denne sammenhengen er å generalisere vel mye.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG VIL GI et eksempel på et muslimsk land som har løst sine problemer på sin egen måte, og som er et eksempel på en positiv utvikling av likestilling, sosiale rettigheter og økende levestandard som kommer hele folket til gode. Ved å satse på individets rettigheter, utdanning - og å likestille kviner og menn både i politikken og i samfunnslivet forøvrig - har Tunisia vært i stand til å utvide sin demokratiske basis, og har i stor grad klart å møte utfordringene i samfunnet. Denne utviklingen startet ved frigjøringen i 1956. Det ble da vedtatt en lov som beskyttet kvinners personlige rettigheter, og som bl.a. inneholder: Avskaffelse av flergifte (polygami), forbud mot tvangsekteskap, rett til øyeblikkelig skilsmisse, regulert lavalder for inngåelse av ekteskap, og rett til å etablere særeie. I tillegg ble det innført forbud mot barnearbeid og gitt lov om minstelønn og lik rett til utdanning. I Tunisia er det fellesklasser i skolen for begge kjønn, gratis utdanning på alle nivå og gratis helsevesen.

KVINNERS STATUS forbedres gjennom stadig nye reformer, som for eksempel at mødre er lovlige verger for sine barn. Skilte kvinner mottar støtte fra et fond som garanterer dem og barna økonomisk trygghet, og beskytter dem mot sosial nød. Dette er selv i år 2005 ikke noen selvfølgelighet for størstedelen av verdens befolkning. Tunisia har også på politisk plan innført en hovedstrategi med gode virkemidler. Det er opprettet et departement for kvinne- og familiesaker, og et senter for kvinneforskning, dokumentasjon og informasjon. Resultatene har ikke uteblitt: Tunisia har i dag ca 350 000 studenter under høyere utdanning, hvorav 53 prosent er kvinner, og ca.30 prosent av den yrkesaktive befolkningen er kvinner. Over 10 000 kvinner er selvstendig næringsdrivende, eller eier sitt eget firma. Det er et betydelig antall kvinner i ledende stillinger, både innen det offentlige og innen det private næringsliv.

SOSIALBUDSJETTET utgjør 60 prosent av statsbudsjettet, og Tunisia er et av de landene i verden med sterkest sosial fremgang. Levealderen for befolkningen som helhet er over 73 år. Befolkningsveksten er kun på 1,1 prosent, og barnedødeligheten under 2 prosent. Tunisia fikk i 1994 WHO sin gullmedalje for - allerede da - å ha oppnådd organisasjonens målsetting for år 2 Tunisia har ratifisert alle internasjonale konvensjoner som gjelder kvinner. Som eksempel kan nevnes CEDAW, FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner. Landet oppfyller også FNs konvensjon om barns rettigheter. Dette har ført til at det tidligere sosiale systemet med ulike rettigheter for kvinner og menn er fjernet, noe som har gitt en ny organisasjonsmessig basis for familien. Dette minner lite om de myter, fordommer og stigmatiserende forestillinger som preger mange debatter om kvinner og islam. Tunisia har en stor representasjon av kvinnelig politi. Kvinner utgjør ca 50 prosent av advokatene og 25 prosent av dommerne i landet. Kvinner i sentrale stillinger i embetsverket og næringslivet er en selvfølge. Dette gir inspirasjon til den oppvoksende generasjonen, og bidrar til å manifestere et samfunn der likestilling er en selvfølgelighet.

I HOVEDSTADEN TUNIS er voksne og unge av begge kjønn kledd som i hvilken som helst av Europas storbyer. Slørforbudet i offentlige stillinger fratar makten til de konservative kreftene , og reduserer det lokale og familiære presset på kvinner. Å fjerne presset på kvinner på denne måten, gir sannsynligvis bedre effekt enn tiltak som skal hjelpe den lille andel kvinner som våger å bryte ut. Vi ser i Norge hvor stor friheten og likestillingen er blant muslimske kvinner: De som viser sin frihet blir ofte fordømt av de muslimske miljøene, og muslimske kvinner blir påvirket til å fordømme sine medsøstrer. Ønsker en likestilling for kvinner i et land, så betyr det at en må bruke administrativ makt mot de konservative kreftene. Det er mulig at norsk integreringspolitikk har noe å lære her.

PÅ MANGE MÅTERkan en si at Tunisia har kommet betydelig lengre i sin likestillings- og integreringsprosess enn Norge har for store grupper av første- og annengenerasjons innvandrere. Når en ser på hvilke resultat Tunisia har oppnådd siden frigjøringen, er det stor grunn til å tro at den etablerte politikken vil fortsette - et bevis på at det er mulig å ha likestilling, like rettigheter og sosial stabilitet i et land, uavhengig av religionstilhørighet.