PROBLEM FOR SKIPSFARTEN: Dette somaliske skipet ble bordet av britiske marinesoldater i Det indiske hav 10. februar, og piratene tvunget til å løslate fem gisler. Å henrette pirater eller senke skipene deres er ingen løsning, mener kronikkforfatteren. 

Foto: AP/Scanpix
PROBLEM FOR SKIPSFARTEN: Dette somaliske skipet ble bordet av britiske marinesoldater i Det indiske hav 10. februar, og piratene tvunget til å løslate fem gisler. Å henrette pirater eller senke skipene deres er ingen løsning, mener kronikkforfatteren. Foto: AP/ScanpixVis mer

Sludder og sjørøveri

KONFLIKTER PÅ HAVET: De siste dagenes refleksjoner om sjørøveri og til dels brutale forslag om tiltak, er grovt misforstått.

De siste par dagene har det blitt sagt og skrevet en rekke tåpelige ting om sjørøveri og voldsbruk på havet mer generelt i norske media, basert på haltende historiske analogier og manglende historisk forståelse.

Mest dramatisk er naturligvis Jacob Stolt-Nielsens forslag (Dagens Næringsliv 15. februar) om at Somaliske sjørøvere som tas til fange, bør henrettes på stedet, eventuelt bør båtene deres senkes med mann og mus. Dette, hevder han, har alltid vært historisk praksis.

Argumentet hviler imidlertid på to grove historiske feil og en svært tendensiøs analogi. For å ta den eksplisitte feilen først - selv i sjørøveriets «gullalder» (1715-1725), var det relativt sjelden at sjørøvere ble hengt til havs uten lov og dom. Selv om sjørøverne ble definert som «hostis humani generis» («fiender av menneskeheten») og slik sett sto utenfor loven, var det langt vanligste å ta sjørøverne til havn og stille dem for retten.

Dette vet vi ettersom rettsprotokoller og vitneprov faktisk er en av de viktigste kildene til sjørøveriets historie.

Mange ble hengt, men gradert avstraffelse ble benyttet, og hvis det fremkom vitneprov om tvang kunne de tiltalte bli frikjent. Opp til et punkt har likevel Stolt-Nielsen rett i at voldsmakt kan være et effektivt middel mot sjørøveri, i løpet av «gullalderen» regner man med at et sted mellom 25 prosent og 50 prosent av de som befant seg på sjørøverskip døde som direkte følge av sjørøveriet, enten i kamp eller på skafottet.

Det er imidlertid ikke åpenbart, som Stolt-Nielsen hevder, at det var den avskrekkende effekten av mottiltakene som gjorde ende på sjørøveriet. Like viktig synes det å ha vært at sjømannskap var en høyt spesialisert geskjeft, og at seilskip var en kostbar innsatsfaktor. Kort fortalt - rekrutteringsgrunnlaget til sjørøveri var allerede i utgangspunktet begrenset, og tilgangen på skip likeså. Det ble altså tiltakende vanskeligere for andre å ta over når et mannskap ble tatt eller drept.

Den andre feilen til Stolt-Nielsen er hans enøyde blikk på hva det historisk sett er som har ført til sjørøveriets avskaffelse. Langt det vanligste har vært å benytte pisk og gulrot samtidig, og gjerne mest gulrot. «Gullalderen» er langt på vei det eneste moderne eksempelet som kan finnes på at sjørøveri er blitt knust med voldsmakt, og selv i disse årene tilbød britene gjentatte ganger amnesti for sjørøvere. De som aksepterte amnestiet fikk anledning til å trekke seg tilbake med alt de måtte ha tjent.

I tidligere tider, med svakere krigsflåter, var dette den overlegent mest vellykkede strategien for å bekjempe sjørøveri, og sjørøverkapteiner som var villige til å oppgi sin karriere på havet kunne oppleve at forskjellige stater konkurrerte om å gi de beste betingelsene for amnesti. Mot barbarstatene i Nord-Afrika (som slett ikke, slik Stolt-Nielsen hevder, kontrollerte det vestlige Middelhavet i flere hundre år) var årlige betalinger den vanligste strategien for de små statene, frem til Frankrikes okkupasjon fra 1830 av.

De store statene slapp å betale, ettersom de åpenbart besatt nok makt til å tvinge sjørøveriet til opphold. Dette sjørøveriet fikk altså fortsette fordi ingen fant det verdt å ta bryet og kostnaden med å slå det ned, det var billigere å betale. Sammenlikner man prisen på å holde den internasjonale flåten i havet utenfor Somalia med summen av løsepenger som betales, burde kanskje Stolt-Nielsen heller foreslå at man betalte organisatorene i Somalia for å holde seg på land?

Det er likevel ikke sikkert at disse historiske feilene spiller noen særlig rolle, kanskje er det selve analogien det er noe galt med. Stolt-Nielsen synes å anta at sjørøver = sjørøver, uavhengig av alle kontekstuelle faktorer. Han ser glatt bort fra de siste 300 års utvikling i teknologi, økonomi, kommunikasjon og folkerett. Sjørøverne i «gullalderen» meldte seg aktivt ut av det internasjonale samfunn, og omfavnet (i motsetning til langt de fleste sjørøvere i historien) sin status som fiender av alt det bestående. De opererte videre uten faste baser på land. Dermed kunne de rammes effektivt og legitimt av brutal voldsmakt på havet. De mennene som opererer med base i Somalia i dag oppfatter åpenbart ikke seg selv som fiender av hele verden, og de har en klar tilknytning til bestemte områder på land.

Å behandle dem på samme måte som man behandlet sjørøvere rundt 1720 ville ikke bare innebære brudd med en rekke internasjonale lover og regler, det ville trolig også være kontraproduktivt og skape grobunn for gjengjeldelse.

Inger Anne Olsen (Aftenposten 16. februar) er på et annet galt villspor når hun omtaler kaperfart som «piratvirksomhet med statlig velsignelse», og antyder at nordmenn kanskje burde ha litt dårlig samvittighet for kaperfarten under Napoleonskrigene. Kapervirksomhet var imidlertid en tvers igjennom legitim form for krigføring fra slutten av middelalderen til det ble forbudt ved Pariserkongressen i 1856, med sin egen historie og praksis. Vanligvis var den et våpen for de svake på havet, de statene som ikke selv kunne eller ville utruste en marine, som Danmark-Norge etter flåteranet i 1807.

Kapervirksomhet var preget av et sterkt samrøre mellom staten som oppdragsgiver og private tilbydere. I det franske tilfellet var det for eksempel ikke uvanlig at kongen lånte ut marinefartøyer til kaperkapteiner og også selv kjøpte andeler i driften. Formene rundt kapervirksomhet ble strengt overholdt, derfor var det så viktig med gyldig kaperbrev, og hvis de ble overtrådt risikerte kaperne å gå glipp av alle inntektene fra en kapret skute, selv om den ble tatt til hjemlig havn.

Kapere som ble tatt av fienden ble stort sett behandlet som krigsfanger, og hvis kaperbrevene var i orden ble de ikke under noen omstendighet behandlet som sjørøvere. Der sjørøveren ble definert som fiende av menneskeheten, var kaperen del av et lovregulert gjensidighetsforhold mellom stater i krig. At det var en betydelig glidning, der tidligere kapere ble sjørøvere når freden kom og vice versa, bør ikke overskygge det faktum at den legale statusen var vesensforskjellig. Kaperen hadde for eksempel en mye bedre avklart legal status enn det tilbydere av privat voldsmakt har hatt i Irak i årene etter den amerikanske invasjonen.

Kort sagt: Kapere er ikke sjørøvere, sjørøveri i dag er noe helt annet enn sjørøveri rundt 1720 og tidligere tiders sjørøveri er grovt misforstått. Skatten på sjørøverøya, Peter Pan, Pirates of the Caribbean og Kaptein Sabeltann er glimrende som høytlesing og filmkos, men bør glemmes som historisk bakgrunn for politisk og moralsk refleksjon og handling.