Sluhet og kynisme

Rå lidenskap og gjerrige bønder i kynisk kammerspill.

BOK: Den russisk-jødiske forfatterinnen Irene Nemirovskij (1903-42) levde et skjebnesvangert liv. Hun var datter av Russlands rikeste bankier, og flyktet etter revolusjonen til Paris sammen med familien. Hun slo gjennom med romanen «David Golder» i 1929, og skrev én bok i året fram til slutten av 1930-åra da hun på ny ble flyktning.

I 1942 ble hun deportert til Auschwitz der hun døde. Hennes mann fikk kort etter samme skjebne, mens deres to døtre overlevde. Det er en av dem som 60 år etter, står for de tre utgivelsene av morens romaner som også er oversatt til norsk.

Jødisk selvhat

Her hjemme har det ufullførte hovedverket «Storm i juni» solgt i 40 000 eksemplarer. Manuset ble funnet blant Nemirovskijs etterlatte papirer. Det handler om tyskernes okkupasjon av Frankrike og er skrevet parallelt med at hun var på flukt fra nazistene.

I fjor kom «Sjelenes herre», der hovedpersonen er en fattig jødisk lege som kommer seg opp og fram gjennom lurendreierier og renkespill i et korrupt og fremmedfiendtlig Frankrike. En diskusjon som hefter ved Nemirovskijs forfatterskap er nettopp hvorvidt hun var antisemitt og angrepet av det sterke jødiske selvhat.

Sterk kjærlighet

Denne knappe romanen er fra 1940, men med et tema fjernt fra den dramatiske tida den er skrevet i. Handlingen er lagt til en liten fransk landsby, der den gamle eventyreren Silvio forteller. Han er bankerott, og lever gjennom sine slektninger. Blant annet blir hans kusine og hennes mann holdt fram som et forbilledlig gammelt ektepar: Deres sterke kjærlighet, deres vakre barn, deriblant datteren som nå skal gifte seg med en staut bonde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det som begynner som en Proust-aktig erindrende fortelling om en uskyldig liten landsby, akselererer og avslører etter hvert de sterkeste lidenskaper og en kjærlighet som ikke er så edel. Nemirovskij er naturalist. Hun skriver for å avkle mennesket dydene. Livet selv er bare å «utføre bevegelsene som hører med til livet». Under det siviliserte mennesket, og den såkalte vakre fredsommelige kjærligheten, lurer et Stendhal-aktig «hett blod»: utroskap, lidenskap, gjerrighet, sluhet, feighet.

Gjerrige bønder

I tidligere romaner har både borgere, fattigfolk, oppkomlinger og rikfolk fått unngjelde. Her går det utover de franske bøndene. Gjerrige, tause, feige bønder som likner okser med sine massive nakker. Det mest groteske portrettet er av den gamle gjerrigknarken som gifter seg med en ung pike, blir dødssyk og blir tilbudt en operasjon som koster 10 000 franc. Han takker nei.

«Han regnet antakelig ut verdien på hvert av åra og kom til at de verken ville bli så fine eller så gode, når alt kom til alt, at de var verd en så høy pris.». «Hett blod» er typisk fransk i plottet, som stort sett er en variasjon over ett tema; trekantdramaet. Mann, kone, elsker eller elskerinne. Nemirovskijs Balzac-liknende karakterologier kler nok bedre de store tablåene og brede persongalleri. Hun er opptatt av å vise menneskelige naturlover, og dette knappe kammerspillet blir litt for stivt og skjematisk.

Men dette er altså Nemirovskij, og i høy grad verd å lese. Skrevet med et effektivt og presist oversatt språk. I ei bok med en svært kynisk avslutning. Gamle Silvio viser seg å ha sine hemmeligheter. Han gjenerindrer sin ungdoms lidenskapelig kjærlighet, og grusomheten i kjærlighetsloven når «byttet» endelig er fanget og nedlagt: «Da jeg lot henne gå, elsket jeg henne allerede mindre.»