TIL HUNDENE: Hundene i koloniene kan fortelle oss noe om oss selv. Ja, de gjenspeiler faktisk våre behov, skriver Tuftebarten. Foto: Heather Bukley / Wikimedia commons
TIL HUNDENE: Hundene i koloniene kan fortelle oss noe om oss selv. Ja, de gjenspeiler faktisk våre behov, skriver Tuftebarten. Foto: Heather Bukley / Wikimedia commonsVis mer

Slum-bikkjer i Mumbai, eller narkobikkjer på Gardermoen - hundene avslører oss

Maslovs hunder.

Meninger

Skal man forstå menneskenaturen må man studere hundene i postkoloniene, altså de tidligere koloniene. De britiske og franske guvernørene har for lengst trukket seg tilbake, men forskjellene mellom fattig og rik er fortsatt like store som i partiprogrammet til Rødt.

I postkoloniene finnes to typer hunder. Rasister og lykkejegere. Og ingenting i mellom. Litt som i den norske innvandringsdebatten. Rasistene befinner seg bak høye hekker og strømgjerder og bjeffer etter alle som er mørke i huden. Lykkejegerne er de bedagelige kjøterne som ligger gatelangs i slummen og venter på at lykken skal komme til dem i form av en råtten melon, eller enda bedre: en rotte og en melon.

Jeg mente det jeg sa. Hundene i koloniene kan fortelle oss noe om oss selv. Ja, de gjenspeiler faktisk våre behov. Det er her Maslow kommer inn. Psykologen som laget behovspyramiden, der våre behov er rangert fra de mest grunnleggende, som mat og varme, til middelklassens behov for selvrealisering. Denne pyramiden var jammen fin, tenkte Maslow, og kalte den: Maslows behovspyramide.

Kjøterne i slummen lever fra hånd til munn. De bryr seg kun om første trinn i behovspyramiden. Det vil si matbit. De gulbrune bastardene ser bekymringsløse ut i sin nød, som smilende fattige i en tv-aksjonsreklame. Derfor får man en viss sympati for dem. Evolusjonært sett er de tamme ulver som har sluttet å bry seg om flokken sin. Dessuten finnes det 750 millioner slike eierløse hunder, så de er åpenbart også veldig glade i knulling. På mange måter ligner de russen. Bortsett fra det med 750 millioner, for hadde det vært så mange russ ville Tryvann vært et totalt kaos.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den øvre middelklassens hunder, derimot, er kun til for å oppfylle deres behov for trygghet. Trygghet er neste trinn i Maslows behovspyramide. Eierne har såmenn klatret helt til topps i pyramiden og trenger derfor vaktbikkjer til å forsvare flatskjermer, fontener, Ferrarier og førsteutgaver av gamle floraer. Slike hunder kan jeg ikke annet enn å hate. De tar fram villdyret i seg når de ser den sorte mann, siden han vanligvis skal stjele, men logrer lydig når europeere dukker opp, siden de vanligvis skal drikke campari med husets eier.

Akkurat det siste der har de for øvrig ikke lært av Maslow, men av Pavlov. Fysiologen som oppdaget klassisk betinging gjennom hundene sine. Når matfar kom med matskåla og ringte i en bjelle, fikk Pavlovs sultne hunder vann i munnen i skjær forventning. Men etter en stund trengte de ikke en gang se mat for å sikle. Hver gang han ringte i bjella, siklet Pavlovs hunder. Pavlov hadde forresten en hamster også. Men det var en uforutsigbar jævel, så han ble ikke like kjent.

Maslows hunder ligner til forveksling Pavlovs. Ved å se hvordan sine eiere forskjellsbehandler folk, programmeres de underbevisst til å flekke tenner til mennesker med mørk hud. Uavhengig av om de har gjort noe galt eller ei. Hundene avslører oss, og forskjellssamfunnet vi lever i. Om det er slumbikkjer i Mumbai, eller narkobikkjer på Gardermoen.