Slurv på målstreken

Ekstranummeret til Karsten Alnæs' livsverk «Historien om Norge» overbeviser ikke, mener Dagbladets anmelder.

For 15 år siden ble essayisten Hans Magnus Enzensberger med en norsk byråsjef på hyttetur. Tyskeren ble overrasket da byråkraten ga seg til å imitere primitivt liv fra fredag til søndag. Under lesningen av Karsten Alnæs' kortversjon av fembindsverket «Historien om Norge» er det umulig å fri seg fra tanken på at det er denne skikkelsen, byråsjefen i gummistøvler og fillete bukser, som viser vei.

Hva er en ferierende byråsjef opptatt av? Været, selvfølgelig. «Mot kvelden frisknet brisen til fra sør.» Æsj, da blir det ikke hvitvin på terrassen i kveld heller. «Oktoberstormene kom tidlig det året.» På tide å få båten på land.

Intensjonen er at været skal skape nærhet til forgangne tider: «Neste morgen har kulingen frisknet til. Den river og sliter i leduken, isner i kinnene», «Det faller lett regn over det grønne frodige landskapet», og jonsokkvelden år 843 «gledet [folk] seg over den lyse junikvelden». Kuling, lett regn, og lys junikveld minner om det moderne menneskets måte å betrakte været på. Nordavinden isner i kinnene på en anorakkledd påsketurist. Denne måten å skrive på truer med å utslette det som skulle framstilles: forskjellen på før og nå. Også sansingen og oppfattelsen av vær og vind er underlagt historien, det virker ikke som om Karsten Alnæs er helt klar over det.

Angrepet av isbjørn

Boka begynner med reinsdyrjakt. Noen jegere har klart å felle åtte reinsdyr. Men så dukker det opp isbjørn. Det har sikkert skjedd at jegere i førhistorisk tid ble angrepet, selv om isbjørn ikke har mennesket som byttedyr. Mer overraskende er det at Alnæs skildrer hvordan bjørnene jager i flokk. Isbjørn er ikke flokkdyr. Menneskene greide likevel å forsvare sitt jaktbytte og drive bjørnene vekk. Etter kampen ligger to jegere og tre bjørner døde på bakken: 3- 2 til det gode mennesket som alltid vinner hos Alnæs.

Svartedauden framstilles som en blanding av Karius og Baktus og grøsser i Ebola-Zaore-sjangeren for hele familien.

Det underligste med pesten er likevel påstanden om at den «rammer høy og lav, fattig og rik, ung og gammel, helgen og synder». Selv pesten er egalitær i «Historien om Norge».

Da kong Øystein dro fra Vågen i Lofoten, skriver Alnæs at «råene fra båtene vokste som en skog opp av den grønne vårsjøen». Råen er en tverrstang på masta som holder seilet oppe. Det er derfor vanskelig å tenke seg hvordan de kan vokse opp av sjøen, i så fall må det være som en felt skog, men da betyr bildet noe helt annet.

Problematisk billedbruk

Denne språklige vending har til nå vært reservert for master, eventuelt skorsteiner på mer moderne skip. Alnæs lar også kong Øystein komme til Nidaros i 1120, der han får se at «spantene på et stort skip» er reist på Øra. Men på klinkbygde skip settes spantene inn etter at skroget er ferdig. Å bygge skip ved å reise spantene og så feste bordgangene til dem, var en teknikk som ikke ble brukt i Norge på denne tida. Vikingenes vekst og fall var blant annet knyttet til klinkbygde båter, det vet naturligvis Alnæs, hvorfor skriver han da som han gjør?

Billedbruken til Karsten Alnæs er ofte problematisk og lite velvalgt. For eksempel skildrer han svenskenes angrep over Tista i 1809: «Der flommer svensker over elva ved vadestedet.» Et par setninger lenger ned: «Gang på gang skyller de svenske angrepene over vadestedet.» Er det lurt å bruke vann som bilde for hvordan svenskene nærmer seg de norske stillingene, når angrepet skjer over en elv hvor det virkelige vannet både flommer og skyller?

Da kong Håkon skal begraves, «begynner den ene kirken etter den andre å runge». Er det ikke klokker som kan runge, eller at det runger fra kirkene? Under begravelsen: «Borgerne i Oslo, som står i Mariakirken og lytter til klokkekimingen, vet hvor usikker og lunefull skjebnen er.» Norge ble kristnet om lag 300 år før kong Håkons begravelse.

Besto ikke innføringen av kristendommen nettopp i at skjebnetroen forsvant?

Det er ikke gitt noen å dekke et så stort felt uten å måtte velge bort emner mange vil savne, Alnæs skal ha ros for det som er tatt med. Det er imidlertid vanskelig å forstå at innføringen av parlamentarismen i 1884 ikke er nevnt med et ord. Det er lagt stor vekt på den historisk sett mindre viktige unionsoppløsningen i 1905. Nasjonalisme og nasjonsbyggere får stor plass. Men har ikke stoltheten over innføring av demokratisk, parlamentarisk statsskikk vært langt viktigere for norsk identitet og selvfølelse enn Nansens skiturer?

Det er også utmerket at utryddelsen av hvalen, behandlingen av samene og taternes skjebne er tatt med. Den hardhendte fornorskningspolitikken og «den sterke norske integreringspolitikken» kritiseres med rette.

Fargeklatter?

De kloke resonnementene som Alnæs framfører her, tar han imidlertid i altfor liten grad med seg til kapitlet om pakistanske innvandrere i Oslo.

Her heter det at den nye «innvandrerkulturen bød på kjærkommen arbeidskraft og eksotiske fargeklatter».

Mange oppfattet samene som «eksotiske fargeklatter» mens den norske staten frarøvet samebarna deres morsmål. Nettopp på bakgrunn av avsnittet om samene virker det lite veloverveid når Alnæs argumenterer for at innvandreres «stolthet over sin identitet» kan vanskeliggjøre «tilpasningen til det norske samfunnet».

KARSTEN ALNÆS

«Historien om Norge i bilder og fortellinger»
Gyldendal

Praktboka består av sviskene fra fembindsverket «Historien om Norge» og er nok tenkt som kronen på verket etter den gigantiske kraftprestasjonen Alnæs har gjennomført. Men verket hadde fortjent en verdigere finale.

I siste kapittel, «En verden av medier», hevdes det at nordmenn før 1950 «i høy grad» forholdt seg til «en konkret selvopplevd verden som bestod av fjell, skog, sjø, vann, fisk, plog, krøtter, hoggestabbe, og det nære og håndfaste bygde- og gatemiljøet». Nå består imidlertid nordmenns verden «i langt større grad av immanente forestillingsprodukter som formidles gjennom papir, skjerm og luft - og som består av ord, informasjoner, fiksjoner og lydlige og billedlige inntrykk».

Lengsel etter det enkle

Det kan med stor rett hevdes at Alnæs' beskrivelse av verden før 1950 også er et forestillingsprodukt, et resultat av hans lengsel etter det enkle og konkrete.

Alnæs mener at «den såkalte informasjonsteknologien» har gjort tilværelsen «rikere, sikrere og mer spennende», men «lukten og stoffligheten er gått tapt på veien». Virkeligheten erkjent gjennom mediene blir flyktig etter hans smak og mindre reell. Nå hevder Alnæs også at «medienes uro reflekterer sinnets uro». Hvis det er tilfellet, er det sinnet som det må være noe i veien med. På dette punktet tenker ikke Alnæs helt klart.

Praktboka som består av sviskene fra fembindsverket «Historien om Norge» er nok tenkt som en krone på Alnæs' gigantiske kraftprestasjon. Men verket hadde fortjent en verdigere finale. Skjønt verdig og verdi, også denne boka ble hovedbok i Bokklubben Dagens Bøker, og når en bokklubbpris på 374 kroner kan ganges med kanskje 15 000, er det bare å konkludere at utgivelsen i alle fall er kommersielt vellykket.

KVINNEREVOLUSJON: Om lag tredjeparten av den raust utstyrte boka på vel 300 sider er illustrasjoner, de fleste er flotte. Bildet på side 284 av de 14 kvinnene som ble valgt inn i Modum kommunestyre i 1967, er kanskje det aller beste.
BILDER FRA FORTIDA:</B> Hjemmeluft-feltet i Alta er innlemmet i UNESCOs kulturarvliste og er det største helleristningsområdet i Norden. Billedbruken i boka er ofte problematisk og lite velvalgt, mener anmelderen.
FJERNSYNETS BARNDOM:</B> "Kvitt eller dobbelt", et spørreprogram med pengepremier, med Gunnar Haarberg som programleder, var et av de mest populære programmene i fjernsynets første år.
KARSTEN ALNÆS: Kroner sin populære fembindsserie om norsk historie med en praktutgave med «greatest hits» fra hele verket.
MANNEN MED FISKEN: En av Bjellands mange, populære etiketter, eller iddiser, som det heter på siddisdialekt. I boka er den med stor effekt gjengitt på en helside.