Slurvet i bokbransjen

«Forlagsdøra sto oppe når N.N. ville bli sjef i Gyldendal.»

Hopper du i stolen over at en slik setning kan passere alle ledd i Dagbladet og komme på trykk?

Det burde du i hvert fall, og skulle jeg hoppet i stolen hver gang tilsvarende feil møtte meg i årets barne- og ungdomsbøker, kunne jeg blitt gitt bort som jojo i julepresang.

Ille nok at forfatterne selv ikke mestrer norsk grammatikk, nesten enda verre at konsulenter, korrekturlesere og manusvaskere ikke gjør det. I den litteraturen som kanskje er den viktigste, fordi det er barn og unge menneskers møte med det levende språket.

Går det kanskje for fort i denne delen av bokproduksjonen? Er rasjonaliseringen og innsparingen gått vel langt?

Jeg har et forslag: Gi ut færre bøker og sett av mer tid til konsulentarbeidet på de titlene som fortjener papir.

Jeg har nemlig en skummel forestilling om at det utgis et så stort antall i denne litteraturkategorien, fordi både forlag og forfattere tjener forholdsvis mye mer på den. Én av grunnene er at det kjøpes inn et høyere antall bøker til biblioteker etc.. En annen at noen barne- og ungdomsbøker er mindre arbeidskrevende enn andre. Mange blir til en pen ekstrafortjeneste og bare det.

  • Det er blitt ganske vanlig at såkalte voksenforfattere gir ut en barnebok «på si'». Mange av disse forfatterne krever større årvåkenhet enn andre fra utgiver. Det er ikke gitt at glitrende voksenromanforfattere skriver like godt for barn og ungdom. Ikke sjelden er det snarere tvert imot.
  • Tross mye irritasjon over dårlig språk i flere bøker, har det vært mye å glede seg over i de snaut 50 titlene jeg har anmeldt. Særlig bra har billedbøkene vært, hvilket ikke minst er illustratørenes fortjeneste. Forlagene har tidvis vært utsøkte i valg av kunstnere, og ofte har de løftet teksten betydelig.

Bortsett fra suverene enere som Anne-Cath. Vestly, er det svært ofte tidligere eller nåværende lærere som skriver de beste bøkene for barn og ungdom. Bortsett fra et utviklet skrivetalent hos mange, er kanskje grunnen at de hver dag ser leserne på nært hold. Det resulterer i sanne bøker, uten kliss.

Felles for mange av høstens bøker er at de henvender seg like mye til voksne, ikke sjelden med en kritisk undertekst.

Ser vi barna våre? Lytter vi til dem? Byr vi dem lekenhet og fantasi? Man blir faktisk litt klokere av å lese disse bøkene, ved siden av gledene man får og gir. Det barnet som blir lest for, er et heldig barn.