Slusk Blues

«Cornelis» gir et godt bilde av levemannen Cornelis Vreeswijk. Men hvor er dikteren?

FILM: Det var ikke godt å vite hva man skulle forvente. Men Hans Erik Dyvik Husby, uskolert skuespiller og reinkarnasjon av stråleøyde Hank von Helvete, fungerer forbløffende godt i tittelrollen i «Cornelis». Noen av de svenske replikkene ligger riktignok ikke godt i munnen på ham. Men Dyvik Husby har dette ekspressive ansiktet sitt, han er voldsom og vittig, både keitete og karismatisk, et stort barn og en skarp kunstner i én pløsete levemannskropp.

Kanskje har det med å gjøre at han kan hente frem sine egne erfaringer med rock'n'roll-livet i rollen: Når visesangeren Cornelis Vreeswijk gang på gang mister kontrollen, slipper taket og gir seg rusen og lidenskapene i vold, vet antagelig Dyvik Husby godt hva det er som skjer.

Sjalusianfall
Dette er både en styrke og en svakhet ved «Cornelis». Regissør Amir Chamdin har en fin, tilbakeholden hånd: I en historie med flere runder med fall og gjenoppstandelse unngår han enhver pompøsitet. Anger og skam kommer frem gjennom små, talende scener: Cornelis kaster forte blikk på seg selv i speilet og ser ikke ut som om han er stolt av det han ser, før han driver videre. Men filmen lever ikke helt opp til sitt eget forhåndsløfte om å gå bak myten om den utsvevende kunstnersjelen Cornelis Vreeswijk: Her er mye piller, sprit, sinne, sjalusianfall, og så flere piller. Konsert- og platestudioscener veksler med endeløs festing.

Ikke unik
Slik minner «Cornelis» om så mange andre musikerbiopics, deriblant «Ray» og «Walk the Line», som også har det problemet at den konvensjonelle historiefortellingen gjør det vanskelig å se hva som er unikt ved livene det fortelles om.

Det ville vært fint å se mer til den beleste, reflekterte Vreeswijk som tross alt utga flere kritikerroste diktsamlinger: Å få formidlet ideene og ikke bare følelsene. Vi får høre om Vreeswijks litterære ambisjoner, men i liten grad oppleve dem. Denne Cornelis fremstår som rå og impulsiv og styrt av sine drifter. Det er troverdig formidlet, men gir lyst til å se noe mer og annet.

Solid
Om «Cornelis» er konvensjonell, er den imidlertid svært solid. Syttitallskoloritten er klar og skjær og ujålete, castingen gjennomtenkt - David Dencik burde gjøre en karriere av å spille Fred Åkerström, så lik er han - og Chamdin lar stillhet og stiv konversasjon tale blant annet når han skal vise hvordan Cornelis og den første konen Ingalill (Malin Crépin) flyter vekk fra hverandre.

Men «Cornelis» ender med å fremstille trubadurens liv som en dekadans i tre fjerdedelstakt, og ender slik opp med å si mye av det samme som myten.