RIDE: Den får komplimenter hvor enn vi går: «Hey, man! I LOVE your ride!» Illustrasjon: Flu Hartberg
RIDE: Den får komplimenter hvor enn vi går: «Hey, man! I LOVE your ride!» Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Slutt å kalle det «lenket til rullestolen»

Lær av femåringen: Der du blir ukomfortabel, ser han en genial oppfinnelse.

Meninger

Jeg har en rullestol i huset mitt. Det er den mannen min bruker for å komme seg fra A til B, så den er strengt tatt hans. Men jeg liker å tenke på rullestolen som sitt eget dyr, den tredje innbyggeren i leiligheten vår. Den er diger og ser ut en racerbil, har firhjulstrekk og frontlys til mørkekjøring. Den har fans. En gang det banket på døren vår var det en fireåring som hadde stukket av fra moren sin for å besøke rullestolen. Da jeg åpnet, løp han inn i gangen vår og omfavnet den parkerte doningen med hele seg. Ungen hadde «det sultne rullestolblikket» barn får når de møter stolen for første gang. De ser fjetret og glupske ut. Jeg forstår dem godt.

Rullestolen er knall. Den kan kjøre like fort som jeg kan løpe, har lang batterilevetid, og kan kjøre på skogbunn og svaberg. Den har sterk nok motor til å kjøre opp en bratt oppoverbakke. For meg er den en blanding av en stradivarius og trofast arbeidshest: Den er ikke bare essensiell for at hverdagen vår skal gå opp - den er imponerende ingeniørkunst på lån fra NAV.

Er det rart jeg reagerer når folk bruker uttrykket «lenket til rullestolen»? Det er som å si at jeg er «lenket til brillene» mine. Helt ærlig: Vi føler oss ikke lenket fast. Vi føler oss låst ute. Vi får ikke komme ombord på 11-trikken eller 31-bussen. Vi kommer oss ikke inn i det folk liker å se på som «gamle hus med sjel», som for oss bare er upraktiske bygg med trapper overalt vi ikke kommer inn i. Vi er automatisk utestengt fra alle utestedene på Grünerløkka der toalettet ligger nede i en dyp kjeller.

Rullestolen er ikke problemet. Rullestolen er løsningen. Og likevel er det sjelden jeg hører rullestoler nevnt i offentligheten uten at folk blir mollstemte og dystre i stemmen. I filmer dukker den tomme rullestolen opp som et symbol på sykdom, forfall, tragedie. Selv om det rullestolen egentlig er symbolet på selvstendig liv, uavhengig av evnen din til å gå i trapp.

Rullestolen er ikke det eneste hjelpemiddelet vi snakker om på denne måten. «Ikke vær en krykke for henne» kan folk si og mene: Ikke hjelp til for mye. Ikke gjør noen en bjørnetjeneste. Men krykker er jo et verktøy folk bruker for å slippe å spørre om hjelp, en utjevning mellom «hva kroppen din kan» og «hva samfunnet forventer at kroppen din kan». Sånn sett burde «å være en krykke for noen» være et av de største komplimentene du kan gi noen. Du hjalp til på akkurat riktig sted, akkurat passe mye.

De fleste ting er kulere på film enn i virkeligheten. Rullestolene er unntaket. Mannen og jeg ser på film og undres over alle de nitriste og vaklevorne rullestolene som dukker opp i de ellers lekre Hollywood-filmene. Du vet de rullestolene du har sett i gangen på Rikshospitalet? De med smale hjul og skramlete seter du trenger at noen dytter for deg? De er for å frakte folk mellom blodprøvetakninger, ikke for å bevege seg ute i verden med. Utenfor velferdsstaten signaliserer typen rullestol økonomisk og sosial status. På gata i USA ser vi de tristeste rullestolene, fordi fattige folk må kjøpe dem selv. De ser annerledes ut enn de dekorerte krigshelter sitter i under paradene. Og vår rullestol, vidunderet fra velferdsstaten? Den får komplimenter hvor enn vi går: «Hey, man! I LOVE your ride!»

I Norge får vi ikke rullestol-komplimenter fra andre enn entusiastiske femåringer. Jevnt over blir folk ukomfortable av den. De vet ikke hva de skal si eller hvor de skal flytte blikket. Helt til de blir fulle og nærgående. Litt enkel rullestol-etikette: Nei, du får ikke ta på kjørestikka, stå på fotbrettet, sitte bakpå eller klatre oppi. Det er like populært som å gå opp til en fiolinist etter en konsert og klimre litt på instrumentet hennes uten forvarsel. Hvis jeg har kjeftet på deg på en overfylt fest etter at du «bare hadde lyst til å tøyse litt», er det fordi at hvis du ødelegger noe, kan vi bli stuck utenfor Litteraturhuset midt på natten mens vi venter på reparatør. Jeg blir mindre sur om du hadde kløpet meg i rumpa enn om du prøver å sitte bakpå på vei hjem fra byen.

Likevel tror jeg at fylle-knuffingen er et tegn på at folk har for lite trening i å forholde seg til rullestoler. Du ville ikke sparket en barnevogn i hjulet for moro skyld, og du ville ikke giret i vilden sky på kompisens parkerte sykkel, heller. Men rullestoler har en blanding av noe fremmed og litt forbudt over seg som både filmene og språket vårt er med på å bygge opp under. Derfor denne teksten. Lær av femåringene. Du ser ikke på en tragedie. Du ser på en veldig nyttig - og veldig kul - maskin.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.