MEST SPILT: Jarle Bernhoft kaller kritikere av strømmetjenester som Wimp og Spotify for «grinebitere». Det hører med til historien at Bernhoft er mest spilt av norske artister hos Wimp. Her fra gårsdagens Nobelkonsert. Foto: Scanpix
MEST SPILT: Jarle Bernhoft kaller kritikere av strømmetjenester som Wimp og Spotify for «grinebitere». Det hører med til historien at Bernhoft er mest spilt av norske artister hos Wimp. Her fra gårsdagens Nobelkonsert. Foto: ScanpixVis mer

Slutt på harde, flate musikkpakker under treet?

Digitalt salg til værs, mens cd-salget stuper.


Går vi mot den siste jula med harde, flate musikkpakker under treet?

EN SKREMMENDE TANKE for noen av oss, men flere aktører i platebransjen mener det. Salget av musikk i fysisk format stuper, mens inntektene fra strømmetjenester som Wimp og Spotify stiger kraftig. Når alle har tilgang til det globale musikkbiblioteket, havner cd-samlingen i kjellerboden.

Vi som ønsker oss vinylplater eller cd-bokser til jul går ikke kollektivt i grava med det aller første, men det er tydelig hvilken vei vinden blåser.

Et tegn i tida: Albumet Dagbladet og mange andre musikkredaksjoner har kåret til årets beste, Frank Oceans «Nostalgia, Ultra», er ikke engang tilgjengelig i fysisk format, eller for den saks skyld til salgs i det hele tatt.

ETTER EN KONFLIKT med plateselskapet Def Jam la Ocean like godt «plata» ut på nettet til gratis nedlasting i mp3-format. Ikke nødvendigvis en strategi å anbefale flertallet av Oceans artistkolleger, men absolutt et signal om den reduserte betydningen av stykksalg av fysisk produkt. At alle som skriver om Ocean kan lenke til eller la leserne spille av og dele musikken direkte, viser samtidig kraften i nettet som musikkformidler.

Men hva gjør det med musikkøkonomien at alle har tilgang til mange millioner sanger og album?

Noe kan avleses av bransjens eget tallmateriale. Det forteller at salget av musikk i digtalt format for første gang passerte salget av fysisk format i første halvår i år. Samtidig er leie av musikk hos strømmetjenester i ferd med å overta for digitalt salg av nedlastbare sanger og album. Inntektene fra strømmetjenester steg med 118 prosent, mens nedlasting ligger an til en vekst på «bare» 20 prosent.

Men det er totaltallene som er mest oppsiktsvekkende:

Rettighetsorganisasjonen Tono rapporterer om 25 prosent vekst i de samlede inntektene fra 2010 til 2011. IFPI, som representerer de store, internasjonale plateselskapene i Norge, melder om det første året med samlet vekst siden 2000.

DET LÅTER som en suksesshistorie. Men mange artister og plateselskap opplever nærmest symbolske utbetalinger fra de nye musikktjenestene. Maria Mena kaller Spotify ran, og sier implisitt til sine fans at de bør holde seg unna det mest populære alternativet til ulovlig fildeling. Flere andre hevder at Wimp utbetaler flere ganger mer til artistene enn Spotify gjør.

I virkeligheten tyder alt på at en betalende Spotifykunde og en Wimpkunde er like mye verdt for bransjen.

Men fordi en Spotify-bruker hører langt flere låter i måneden enn en Wimp-bruker, må kaka deles i mange flere og mindre stykker. En del av forklaringen kan være at Spotify har flere unge brukere som spiller musikk nærmest døgnet rundt på husstandens abonnement, mens Wimp i noe større grad appellerer til kresne, eldre musikklyttere som spiller musikk på kveldstid.

RESULTATET er at det blir mindre utbetalt per avspilt strøm fra Spotify, men her som ellers er det den totale markedsandelen som avgjør hvor mye penger som havner hvor.

Det er rå musikkindustriell markedslogikk, og slik sett enda en forretningsmodell som favoriserer store selskap med kjente artister, stor backkatalog og likviditet til å tenke inntekter i et tiårsperspektiv.

Men ran er det ikke.

BARE SPØR Erik Brataas, daglig leder i Phonofile, nordens største aggregator for uavhengige plateselskaper. Han er styremedlem i interesseorganisasjonen Merlin, som representerer flere enn 12.000 småselskaper i 25 forskjellige land. Til bransjenettstedet Ballade sier Brataas blant annet at fokuset på vederlag per strøm er en ren avsporing, og i praksis betyr at man gjør de som hører mye på musikk, altså musikkfansen, til et problem.

Wimp er altså ikke «snillere» enn Spotify. Men det finnes andre argumenter for å velge norsk. Wimp er flinkest til å presentere innholdet sitt knyttet opp til aktuelle musikkbegivenheter, og selv om det spilles mest av folk som Adele, Veronica Maggio og David Guetta, er Wimp suveren på profilering av norsk og smalere internasjonal musikk.

HER LIGGER noe av paradokset i den nye musikkøkonomien: Når nettet gir alle tilgang til alt, blir det enklere å løfte fram kvalitetsmusikk som ellers ikke ville funnet et publikum. Men å skaffe penger til de som lager den, er om mulig blitt enda vanskeligere.

Men noen ting er fortsatt enkle. Som en hard, flat pakke under juletreet.

Følg meg på Twitter: @janomdahl

HISTORISK: I sommer passerte verdien av digitalt salg av musikk verdien av fysisk salg. Illustrasjon: Rune Mortensen © TONO
HISTORISK: I sommer passerte verdien av digitalt salg av musikk verdien av fysisk salg. Illustrasjon: Rune Mortensen © TONO Vis mer