Slutt på lidenskapen

Dag Solstad og Jon Michelet er som Drillos. De overrasker deg ikke.

Når du åpner en VM-bok fra Solstad/Michelet, så vet du hva du får. Skulle du tvile denne gangen, så vil Solstads første setning på bokas første side fortelle deg at, nei, dette er som det alltid har vært:

«Denne 5. bok om VM i fotball var aldri på noe tidspunkt avhengig av at Norge skulle kvalifisere seg.»

Det er rohypnol for noen, lutter glede for andre. Og de 5000- 6000 som har gjort det til en vane å kjøpe deres fotballbok, kommer ikke til å bli skuffet. Det er en god fotballbok.

Renner over

Her rir paret sine kjepphester. Her diskuterer de sine kampnotater med seg selv. Og her er de, som alltid, fabelaktig mye bedre til å fortelle hvorfor fotball skal elskes, enn til å forklare hvordan den skal spilles.

VM-boka er tross alt det eneste manuskriptet hvor forfatteren Dag Solstad kan bli trodd, når han skriver: «Jeg står på lidenskapenes side.»

Han har jo ikke en framtoning som konkurrerer med Michelets engasjement, men han har partier i boka som nesten renner over av kjærlighet til aktørene i dette spillet.

Elskeren

Som i et av bokas desiderte høydepunkter:

Solstads nedtegnelser fra hjemturen med lokaltoget etter kampen mellom England og Tunis. Der deler han vogn med et helt alminnelig engelsk ektepar rundt de 50 - han lett røykende med flagget over skuldrene, hun med hendene i fanget. Ingen sier et ord på den 20-minuttersturen. Det eneste som bryter stillheten i kupeen er mannen som forsiktig plystrer fotballsangen «Britannia Rule the Waves». Først en gang, så en gang til.

«Fotballelskeren,» konkluderer Solstad, «observert av en som forsto, og som heldigvis skulle skrive ei bok.»

Heia Luther

Michelet er tettere på spillet, men også han er aller best der han får VM-fotballen på litt avstand.

Når han skriver om omstendighetene rundt kjærlighetsforholdet til den brasilianske fotballen, om den mauritanske sjømannen på en kneipe i Nantes, og spesielt i betraktningene om den etniske fotballreformasjonen.

Den er ikke like omfattende som Luthers, men handler om å blande farger og nasjonaliteter. Der ligger nøkkelen.

Brasil oppdaget det for en evighet siden, Frankrike fant det ut nettopp nå.

Kjærlighetspleie

Ingen av dem kommer veldig nær Drillo, verken personen eller fenomenet. Derimot pleier de møysommelig alle sine kjærlighetsforhold:

Solstad har et europeisk hjerte, og Europa har mange land.

Michelet har flere verdensdeler å svare for, og en hjemstavn på kontinentet som i øyeblikket blander best.

Slik må det bli mye følelser også i deres aller siste VM-bok. Men det er en verdig slutt på lidenskapen.