Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Slutten på piratenes epoke?

Grenseløs digital overflod preget musikktiåret.

DØMT: Pirate Bays Peter Sunde og Gottfrid Svartholm Warg tegnet sammen med forsvarer Peter Althini under rettsaken i Stockholm tingsrett i april 2009, der de fire bakmennene ble dømt til ett års fengsel og 20 millioner i bøter for medvirkning til brudd på opphavsretten. Tegning: Lotta Jarlsdotter / SCANPIX
DØMT: Pirate Bays Peter Sunde og Gottfrid Svartholm Warg tegnet sammen med forsvarer Peter Althini under rettsaken i Stockholm tingsrett i april 2009, der de fire bakmennene ble dømt til ett års fengsel og 20 millioner i bøter for medvirkning til brudd på opphavsretten. Tegning: Lotta Jarlsdotter / SCANPIX Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

||| Når selv de mest lovlydige nettbrukere har enkel tilgang på mer musikk enn det er mulig å konsumere gjennom et helt liv, får det nødvendigvis konsekvenser.

For musikkelskere bød 00-tallet på en kombinasjon av nye digitale musikktjenester og sosiale medier som gjorde det morsommere enn på lenge å brenne for musikk.

For musikkens gjennomslagskraft i kulturen, snakker vi om det beste tiåret på lenge. Samtidig var 00-tallet et tiår da musikkindustriens forretningsmodell vaklet under vekten av nettet, og konflikten mellom underholdningsindustri og pirater dominerte en debatt som kanskje heller burde handlet om nye muligheter.

MUSIKKINDUSTRIENS
forretningsmodell er basert på knapphet i tilgangen på musikk som kulturelt forbruksgode, noe som var en realitet fram til slutten av 1990-tallet. For ti år siden var platesamlingen fortsatt en viktig kulturell markør. Plateselskap, platebutikker og radio- og tv-kanaler var musikkens portvoktere, musikkjournalister og DJ-er dens smaksdommere.

I løpet av 00-tallet fikk vi iTunes og Spotify, men også BitTorrent og the Pirate Bay.

Vi ante konturene av en ny kulturindustri, og så klare tegn til forvitring i den gamle. Vi fikk YouTube og Facebook, og ble kollektivt forfremmet til musikkredaktører og -kuratorer. Vi hadde tilgang til musikk over alt, alltid.

Vi brøt opphavsretten, men ble ikke straffet for det. Vi veide opphavsrett og kulturindustrielle interesser mot personvern, nettnøytralitet og ytringsfrihet. Vi konsumerte mer musikk enn noen gang, mens plateselskapenes salgskurver pekte bratt nedover.

ETTER TI ÅRS DEBATT
langs skarpe fronter er meningene fortsatt delte om hvorvidt det sviktende platesalget helt eller delvis skyldes ulovlig fildeling. Piratkopieringens påvirkning på musikksalget har vist seg nærmest umulig å kvantifisere.

Det har blant annet sammenheng med at fildelingens modell er den ekstreme overflodens, der forbruket ikke står i noe som helst rimelig forhold til en teoretisk kjøpsvilje.

Frafallet i platesalget må også sees i relasjon til den ekstreme veksten i andre former for kultur- og mediekonsum de siste tiåra: Mobiltelefoni, datamaskiner og programvare, spill og spillkonsoller, digitale musikkspillere, bredbåndsabonnement, kabel- eller parabolabonnement med kanalpakker, DVD, og ikke minst nettet som sosial arena og underholdningsplattform. Da noen av oss vokste opp var det bare kino, bøker og blader som konkurrerte med platebutikken.

Nedgang for platebransjen? Det motsatte ville vært mer oppsiktsvekkende.

STARTSKUDDET
for den digitale musikkrevolusjonen gikk da universitetsstudenten Shawn Fanning lanserte fildelingstjenesten Napster i 1999. Napster ble begynnelsen på en bølge som omfattet fildelingstjenester og -teknologier som Gnutella, LimeWire, eDonkey, Kazaa og BitTorrent. Spesielt i den tidlige fasen var det piratene som teknologiske avantgardister som drev utviklingen av det digitale musikkonsumet.

Dermed kan man også med en viss rett si at det, paradoksalt nok, var piratene som skapte grunnlaget for det nye markedet — samtidig som de bidro til å undergrave det gamle.

17. april i år ble Carl Lundstrøm, Fredrik Neij, Gottfrid Svartholm Warg og Peter Sunde dømt til ett års fengsel og 30 millioner i erstatning for medvirkning til brudd på opphavsretten som ansvarlige for the Pirate Bay, verdens største BitTorrent-tracker og selve flaggskipet i piratflåten.

I juni ble det kjent at piratbukta skulle selges til selskapet Global Gaming Factory X, under ledelse av den omstridte svenske forretningsmannen Hans Pandeya. Ved utgangen av året er salget fortsatt ikke gjennomført, men Pirate Bay-navnet klinger ikke helt som før. Samtidig er flere andre ledende torrentsider stengt, mens brukerne flokker til lovlige tjenester som Spotify.

Mye tyder på at 2009 var begynnelsen på slutten på piratenes epoke.

I det ligger det ikke nødvendigvis at vi vil se slutten på den ukontrollerte flyten av opphavsrettsbeskyttet digitalt innhold. Den grenseløse digitale overfloden vil fortsatt eksistere både innenfor og utenfor loven. Men kanskje går vi mot slutten av en periode der piratene av mange sees som frihetskjempere for nettets disruptive krefter og delingskultur - rett og slett fordi nettbrukernes valgfrihet gradvis ivaretas på andre måter?

DEN ANDRE musikkindustrielle revolusjonen var lanseringen av iTunes og iPod i 2001. I 2008 passerte iTunes Store varehuskjeden Wal-Mart som USA største musikkforhandler. Markedsandelen har trolig ligget et sted mellom 75 og 90 prosent, og Apple må tildeles mye av æren for at plateselskaper, opphavsmenn og artister i det hele tatt har hatt et digitalt salg som monner.

Av dette har selskapene etter hvert lært at de må være åpne for nye, lovlige løsninger. 2009 ble gjennombruddsåret for Spotify, den svenskeide musikktjenesten som lar brukerne spiler flere millioner sanger og album lovlig via nettet. Alt tyder på at det gikk en strøm av brukere fra fildelingstjenestene til Spotify.

Suksessen viste blant annet at brede lag av musikkelskende nettbrukere ikke er fundamentalt uhederlige, men primært drevet av et ønske om lettest mulig tilgjengelig (og aller helst gratis) musikk.

MEN SPOTIFY har et problem. Det ligger, naturlig nok, i ordet «gratis». Den reklamefinansierte modellen, som et overveldende flertall av brukerne har foretrukket så langt, kaster ikke av seg. Eksemplene florerer på latterlig lave utbetalinger både til norske og internasjonale artister, som da Lady Gaga mottok 2300 kroner for en million avspillinger av låta «Poker Face».

I den norske musikkbransjen merker man likevel tegn til større optimisme enn på mange år. Om bransjen og kulturpolitikerne også starter tilbaketrekkingen fra den nytteløse krigen mot nettets disruptive krefter, er mer tvilsomt. Den kommende utredningen av behovet for en modernisert åndsverkslovgivning i delingskulturens tidsalder blir prøvesteinen på om det er mulig å veie opphavsrett mot personvern og andre rettstatsprinsipper på en fornuftig måte.

HVA MED CD-PLATA? Den er ikke død riktig ennå, men sentrale bransjefolk anslår at dens epoke går raskt mot slutten. Noen mener vi bare snakker om 2—3 år før størstedelen av betalt musikk konsumeres direkte via nettet.

Bransjens håp er at mer forutsigbare abonnementsløsninger og såkalte bundlingmodeller der tilgang til musikk er bakt inn i bredbåndsabonnement, mobilabonnent eller kabelpakke, gradvis vil overta for dagens stykksalg av enkeltlåter og album.

Et av de store spørsmålene for det neste tiåret blir likevel om den grensesprengende digitale overfloden skaper tilstrekkelig betalingsvilje for tjenester som kan hjelpe brukerne med å filtrere, prioritere og på andre måter skape en meningsfull kontekst rundt musikken de bryr seg om.

Eller om vi, som Piratbyråns Rasmus Fleischer hevder i boka «Det postdigitala manifestet» (Ink Bokförlag, 2009), er på vei inn i en ny epoke der innspilt musikk gradvis mister mye av sin relevans både emosjonelt og økonomisk, og både artister og musikkelskere i stedet vil konsentrere seg om musikkopplevelser som finner sted på et bestemt punkt i tid og rom.

Fleischer stiller spørsmålet i en bok som er en blanding av reflektert og tankevekkende oppsummering av digitaliseringens effekter og lett svermerisk dyrking av det han kaller en postdigital tilstand, eksemplifisert ved en gruppe unge mennesker som kobler seg fra nettet, legger igjen iPoden hjemme og reiser Europa rundt i en gammel buss mens de hører på musikk fra en kassettspiller.

Hvis det er det postdigitale, har noen av oss vært der før.     

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!