Slutten på Stoltenberg-epoken

Blå valgseier er ikke slutten på de rødgrønne. Det er slutten på Stoltenberg-epoken.

Meninger

Når Jens Stoltenberg sier han ikke har en plan B, snakker han sant. Ap's mål er alltid å bli størst.

For en ting er å miste regjeringsmakta. Selv de mest maktarrogante Ap-folk innser at partiet ikke har hevd på kongens bord.

Men å miste posisjonen som landets største parti, er for mange av dem nesten ikke til å bære. Å forsvare den posisjonen, er derfor ikke bare et delmål i denne valgkampen. Det er blitt et dårlig skjult hovedmål ettersom meningsmålingene lenge har vist et klart borgerlig flertall.

Det er åpenbare fordeler med å være størst. Rent politisk er det avgjørende for å kunne ta tilbake regjeringsmakta i neste periode, skulle en borgerlig regjering rakne, som slett ikke er usannsynlig.

Men det handler mye om psykologi og selvfølelse. Ap har vært det største partiet helt siden 1927, og har med få unntak vært i en klasse for seg med en oppslutning på over 36,9 prosent i stortingsvalg.

Skulle Høyre igjen bli størst i årets valg, for første gang på 87 år, må Ap dessuten flytte og blant annet gi fra seg det prestisjefylte grupperommet i kinosalen på Stortinget; en synlig og forsmedelig degradering. Det smerter ikke like mye som å gi fra seg plassen rundt kongens bord, men nesten.

Valgresultatet har betydning for hvor lenge Jens Stoltenberg blir sittende som partileder. Det har vært spekulert i om han vil trekke seg etter et valgnederlag til fordel for internasjonale oppgaver, for eksempel i FN. Det er ikke like opplagt som mange synes å tro. For det første er han ikke spesielt interessert. For det andre er han folkevalgt på Stortinget og måtte i så fall bli innvilget permisjon. Og for det tredje sitter ikke internasjonale toppjobber og venter på norske eks-statsministre.

Går Høyre forbi Ap i valget, er likevel sjansen større for at Stoltenberg etter en stund overlater til andre å lede partiet gjennom åra i opposisjon. Han er allerede blant partilederne som har sittet lengst og et skifte ville være naturlig og udramatisk. Han har vært statsminister for tre regjeringer, har ledet landet gjennom en finanskrise og et terroranslag, og har ikke mer å bevise som toppolitiker.

Uten en realistisk sjanse til å gjenerobre makta og bli statsminister igjen i neste periode, er det forståelig om motivasjonen svikter, og at partiet også vil se seg tjent med ny ledelse.

Stoltenbergs posisjon i partiet og plass i historien gir ham rom til å planlegge avgangen i ro og mak. Det blir ingen dramatisk sorti valgnatta slik vi har sett det i mindre partier. Det vil skje i kontrollerte former.

Når Stoltenberg går av, er ingen av de rødgrønne gründerne igjen. I opposisjon vil de operere hver for seg, selvfølgelig. Mange i Ap har lite imot å skille lag med Sp. Den følelsen synes gjensidig. I SV er slitasjen så stor at partiet kjemper for å overleve. Likevel mener sentrale krefter i Ap at det rødgrønne prosjektet må fortsette. Det oppsto dels som en dyd av nødvendighet, og behovet for lojale allianser synes ikke å ha blitt mindre for Ap under en høyrebølge som innlemmer Frp. De som drømmer om gammel storhetstid i mindretall, kan glemme det.

På den annen side skal Høyre slite med å balansere mellom ytre høyre og sentrum.

Jens Stoltenberg har aldri hatt en plan B, fordi han alltid er konsentrert om det han holder på med. Hadde du spurt ham akkurat nå, ville han heller blitt statsminister en fjerde gang enn generalsekretær i FN. Etter valget er en ny tid. Det er sjelden vi ser tida når vi står midt oppi den, men blå valgseier er ikke slutten på de rødgrønne. Det er slutten på Stoltenberg-epoken.   

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.