Slutter ansvaret ved fjæresteinene?

Ved å både ta og gi innen området sikkerhet på sjøen får regjeringen og Arbeiderpartiet kabalen til å gå opp, men kystens befolkning blir den tapende parten.

Kystbefolkningen må nok en gang forholde seg til et statsbudsjett de sjokkeres over, og nok en gang har en unison protestbølge flommet innover landet. Lokale fiskarlag, kystkommuner, organisasjoner, foreninger og båtfolk har på ny reist seg i protest mot sentrale politikere, og myndighetenes manglende kunnskap om de elementene som er med på å ivareta sikkerheten langs vår værharde kyst.

I budsjettforliket før jul reduserte regjeringen og Arbeiderpartiet overføringene til Redningsselskapet med seks millioner kroner for år 2000. I tillegg tok de ni millioner fra fiskerne ved å innføre egenandel i forbindelse med sikkerhetsopplæringen for fiskere.

En reduksjon i bevilgningene til Redningsselskapet og fiskerne vil si det samme som en reduksjon og nedprioritering av sikkerheten til de som jobber og ferdes langs kysten. Denne nedprioriteringen har foregått gradvis over lengre tid.

På slutten av åttitallet dekket staten 60% av beredskapskostnadene til Redningsselskapet. Det vil si kostnadene ved å holde Selskapets 35 redningsskøyter i beredskap 24 timer i døgnet. I det budsjettet som nå foreligger, er statens andel redusert til 33,8%. Det resterende må Redningsselskapet selv skaffe til veie ved hjelp av tusenvis av frivillige som hjelper til med lotterier og innsamlinger, samt bidrar med medlemskontingenter. I tillegg får selskapet inntekter fra automater og fra ulike båtbrukere i forbindelse med rene serviceoppdrag. Privatpersoner og firmaer bidrar også med gaver og donasjoner.

Visstnok har våre politikere ment å styrke sikkerheten ved å øke overføringene til fiskerihavner, farleder og fyr, områder som også har vært nedprioritert i en årrekke, men er dette måten å gjøre det på?

Ved både å ta og gi innen området sikkerhet på sjøen får regjeringen og Arbeiderpartiet sin kabal til å gå opp. Nok en gang blir kystens befolkning den tapende part. Det er Fiskeridepartementet som sitter med midlene i denne sammenhengen. Vårt minste departement med minst penger på budsjettet. Sett under ett bærer heller ikke årets budsjett særlig preg av å ville prioritere sikkerhet langs vår kyst.

Vi snakker om vår værharde, farlige og vakre kyst. Her oppsto vår største næringsgren i nyere tid, oljevirksomheten. Vi finner også landets nest største eksportnæring på denne kyststripen, fiskerinæringen, med all den ferdsel og aktivitet som følger med. I tillegg har leden langs denne kysten fått betegnelsen «kystriksveg».

I 1998 fraktet landets hurtigbåter og ferger til sammen rundt 43 millioner passasjerer. Ferger mellom Norge og utlandet kommer i tillegg. Til sammenlikning ble rundt 30 millioner passasjerer fraktet med fly til og fra norske flyplasser. På toppen av det hele har vi en økende fritidsflåte som sammen med utenlandske fritidsbåter benytter kysten vår i stadig stigende grad.

Så inntreffer en ulykke. En ulykke som ikke skulle kunne skje. Troen på teknologien hadde for lengst beroliget politikere og bevilgende myndigheter. Hurtigbåten «Sleipner» kunne ikke synke {ndash} men sank allikevel.

I Redningsselskapets snart 110-årige historie har vi nok av eksempler på dette. Det kan være nok å nevne Titran-ulykken utenfor Frøya hvor 140 fiskere omkom i et forrykende uvær. Dette skjedde for 100 år siden.

I etterkant av Titran-ulykken arbeidet myndighetene for å bedre den katastrofalt dårlige sikkerheten blant fiskerne og andre sjøfarende, men mesteparten gjorde kystbefolkningen selv. Og slik har det fortsatt opp gjennom historien. Lite har vi lært på disse 100 årene. «Sleipner»-ulykken har avdekket et byråkratisk kaos, ansvarsfraskrivelse og manglende oversikt i spørsmål som omhandler sjøsikkerhet hos våre myndigheter.

I Redningsselskapet kan vi til en viss grad forstå politikerne som har vanskeligheter med å navigere i dette terrenget. Det er vanskelig nok for oss. Justisdepartementet er gjennom Hovedredningssentralen i hovedsak vår oppdragsgiver når det gjelder beredskapen. Fiskeridepartementet gir oss vårt rammetilskudd, men etter at Stortingets skipsfart og fiskerikomité ble nedlagt, er det samferdselskomiteen som bevilger pengene. Sikkerheten til sjøs ligger i utgangspunktet hos Sjøfartsdirektoratet og Næringsdepartementet og mye av det forebyggende arbeid vi gjør overfor fritidsbåtene faller innunder dette departementet. Slik kan vi fortsette til vi har vært gjennom de fleste departementer og direktorater.

I dette politiske terrenget må Redningsselskapet hvert år bruke mye tid og energi på å slåss for sitt rammetilskudd. Det er uverdig i en sjøfartsnasjon som Norge. Det er en hån mot alle de frivillige langs kysten som legger ned en stor arbeidsinnsats hvert år for å bedre sikkerheten langs kysten både ved å støtte Redningsselskapet direkte og ved å arbeide aktivt med forebyggende arbeid.

Norge er forpliktet gjennom internasjonale avtaler å sørge for sikkerheten til de sjøfarende langs vår kyst. Redningsselskapet har, som privat humanitær forening, påtatt seg en stor del av dette ansvaret gjennom 108 år. Det er nettopp fordi Redningsselskapet utfører en arbeidsoppgave som myndighetene er pålagt, at staten har gitt et årlig tilskudd til driften av redningsskøytene. Beregninger viser at bare beredskapsrollen til redningsskøytene koster langt mer enn Statens tilskudd, som i 1999 var på 50 millioner kroner. I tillegg kommer den forebyggende verdien av redningsskøytenes tilstedeværelse og assistansehjelp som vanskelig lar seg måle i kroner.

Hele døgnet {ndash} hele året {ndash} er 35 redningsskøyter på vakt langs hele norskekysten. Mannskapene bor ombord for å kunne rykke ut på korteste varsel.

I 1998 reddet redningsskøytene 150 mennesker fra den visse død, mens 69 fartøyer ble berget fra forlis. Tallene for 1999 er enda høyere. Man kan jo spørre seg hvorfor man i fjor opplevde en reduksjon i antall druknede. Man skal ikke se bort ifra at Redningsselskapets innsats innen det forebyggende arbeidet og direkte redningsaksjoner har hatt en viss innvirkning også på denne statistikken.

Hva gjør så Redningsselskapet og kystbefolkningen når politikerne nok en gang har glemt dem? Når politikerne igjen har gått vill i byråkratiet og ikke ser hvilket ansvar de har?

Vi gjør som vi gjorde for 100 år siden. Vi tar det ansvaret ingen andre synes å ville ta. Redningsselskapet ved å sette inn to ekstra redningsskøyter som har ligget i opplag klare for utskiftning. Kystbefolkningen ved å støtte opp. Så får vi se ved neste korsvei om det dukker opp en politiker som har rygg nok til å påta seg et ansvar for Kyst-Norge, eller er det slik å forstå at Den Norske Stat slutter å eksistere ved fjæresteinene?