SOM FANGENSKAP: — Jeg følte at jeg ble satt i en bås, forteller oktoberpoeten om bakgrunnen for månedens dikt, Fangenummer 34.0. Bildet er fra Nelson Mandelas celle på Robben Island. Illustrasjonsfoto: DAGBLADET
SOM FANGENSKAP: — Jeg følte at jeg ble satt i en bås, forteller oktoberpoeten om bakgrunnen for månedens dikt, Fangenummer 34.0. Bildet er fra Nelson Mandelas celle på Robben Island. Illustrasjonsfoto: DAGBLADETVis mer

Sluttet på skolen, ble månedens poet

Ayla Amathea (16) til topps med et dikt om å være fanget.

— Oi, dette forventa jeg ikke! Nå er jeg megasuperglad!

Det skriver Ayla Amathea Berglund (16), som er kåret til månedens poet i Skolekammeret under nicket Luminea. Det er første gangen hun er i finalen, etter at hun har deltatt i Skolekammeret i rundt et år. Oktoberpoeten bor på lille Hemnesberget i Nordland, og synes det er vanskelig å fortelle om seg selv:

— Jeg klarer aldri å skille ut det som faktisk er viktig. En gang for et år eller to siden konkluderte jeg med at jeg er meg, en motsetning av meg selv og ingen andre. Ingen vet helt hvem jeg er, ikke engang jeg. Jeg har ennå ikke kommet meg videre fra det.

Vil bli arkitekt
— Jeg gikk på Polarsirkelen VGS, studiespesialisering med formgivningsfag da jeg skreiv og sendte inn diktet, men valgte å slutte denne uka, forteller Ayla. Hun sluttet på grunn av personlige ting, men tenker å begynne på nytt igjen til neste år.

— Da er jeg forhåpentlig mer klar for det. Jeg ønsker å få meg en skikkelig utdanning og satser på å ta en master i arkitektur når jeg er ferdig med videregående. Jeg har ingen ønsker om å ta en utdanning bare for å få en jobb som jeg tjener godt i. For meg er det viktig å trives med det jeg holder på med, og derfor kunne jeg tenkt meg å bli arkitekt. For meg er arkitektur kunst. Byggekunst. Jeg liker kunstting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

— Hva annet opptar og interesser deg?

— Jeg er veldig glad i musikk, så jeg sitter mye på stua og spiller vinylplater mens jeg synger med for full hals. I perioder maler jeg også mye, alt fra menneskesilhuetter til mer abstrakte ting. 

Et puslespill
I perioder skriver hun mye.

— Jeg er i en sånn periode nå, det er kjempefint!

— Hva er det som gjør at du må skrive dikt? Skriver du i andre sjangere også?

— Jeg skriver dikt hovedsaklig fordi jeg må få plassert og sortert tankene mine, men jeg syns også er spennende å leke med ord og hvordan uttrykket kan bli så forskjellig i et dikt etter hvordan man plasserer ordene i forhold til hverandre. Jeg liker å tenke på det som et puslespill som kan løses på mange måter. Jeg skriver lite i andre sjangere, dikt er på en måte blitt min greie, men jeg prøver meg på litt lengre ting en gang i blant, i det minste som et eksperiment for min egen del.

— Hvor lenge har du skrevet?

— I overkant av to år nå, tror jeg. Ble vel medlem av skrivebua på høsten i 2010, og tror det er rundt et år siden ei jeg kjenner fortalte meg om Skolekammeret og jeg også begynte å skrive der. Skriving var bare plutselig noe jeg ville gjøre, så da begynte jeg, rett og slett. Nå har jeg skrevet rundt 150 tekster, og det blir stadig flere. En dag ønsker jeg å få utgitt noe jeg har skrevet, det er liksom min lille og nå ikke så veldig hemmelige drøm.

Falt naturlig
— Jeg vil gjerne høre litt om hvordan dette diktet ble til. Det er et veldig konkret bilde du tar utgangspunkt i, et fangenummer, muligens tatovert på armen. En trang bås i et fengsel. Hva var det du så for deg?

— Det handler egentlig om hvordan jeg følte meg behandla av enkelte folk i psykiatrien. Jeg følte at jeg ble satt i en bås, jeg fikk en diagnose og ble jeg behandla på en bestemt måte ut fra det. Jeg følte at jeg ble stempla som sykdommen den sykdommen de tror jeg har, og at derfor ble jeg sett ned på. Jeg har gjort dumme ting, og det virka som om de ikke trodde jeg kunne vite hva som er best for meg, så derfor tok de valg for meg, mot min vilje. Jeg følte meg rett og slett litt overkjørt bare på grunn av sykdommen min. Jeg er jo mer enn den, jeg er fortsatt det mennesket jeg alltid har vært. Men de så på meg som en sykdom, en diagnose, et tall. Jeg ønsket å formidle disse følelsene på en mer kortfatta og konkret måte.

— Takk for åpenhjertighet! Det er en sterk historie du har, og det har blitt et sterkt dikt. Skrev du det mer eller mindre med en gang, eller har du jobbet med det over tid?

— Jeg gjorde det egentlig ganske fort, noe jeg nesten alltid gjør. En tanke, en idé, rett ned på papiret/pc-en. I utgangspunktet skrev jeg et noe lengre dikt, men kutta ut enkelte deler som jeg syntes var overflødige.

— «Du har spennende linjeskift», skriver diktlærer Kristian Rishøi i sin kommentar til diktet, og pekte særlig på slutten: «Dop meg ned så dere slipper / å høre // alt // er / ingenting / jeg er alt». Har du jobbet mye med den?  

— Linjedelingen falt meg veldig naturlig i dette diktet, og var egentlig ikke særlig gjennomtenkt bortsett fra den delen der «alt» står alene. I stedet for å skrive alt to ganger, skrev jeg det heller på en sånn måte at det kunne passe inn til begge «versene». Alt i alt brukte jeg et par timer før jeg var fornøyd og diktet havna både på Skrivebua og Skolekammeret.

Godt gjort, mener juryen, og avrunder med denne jurykommentaren:    

Eleganse og trøkk  
Tittelen på diktet, «Fangenummer 34.0», er gåtefull og vekker leserens nysgjerrighet. Assosiasjoner går i første omgang i retning av rundetider. Eller kanskje kroppstemperatur. Men vi geleides forsiktig videre: «Ingen øyne», «Ett tall, en bås» refererer til innestengthet og isolasjon.

Tematikken videreføres i og forsterkes mot slutten: «Dop meg ned så dere slipper / å høre ...» Andre strofe er det poetiske kraftsenteret i diktet. Kanskje en lett ironisk oppfordring til omgivelsene, de som stenger for kontakt. Denne litt distanserte tvetydigheten styrkes i strofe tre, som er en oppfordring: «Alltid vit best ...». Slutten får tanken til å søke mot zen-buddhistisk livsholdning og filosofi. Juryen oppfatter diktet som et konsentrert språklig uttrykk for ønske om ro.

«Linjedeling er eit av dei grunnleggjande poetiske verktøya», sier poeten Helge Torvund. Linjedelinga i månedens dikt kan stå som et eksempel på dette. Den er utfordrende og fører til at slutten kan leses på flere måter: «Dop meg ned så dere slipper / å høre / alt». Eller: «alt / er ingenting / jeg er alt». Dikteren bruker her enjambement som virkemiddel.

Månedens dikt er knapt, konsentrert og utgjør, for å si det metaforisk, et punkt heller enn en linje. Et punkt for konsentrasjon, fokus og ettertanke. Et dikt som ikke overforklarer, men utfordrer. Med trøkk.

For juryen,
Kristian Rishøi

DIKT I DAGBLADET: Diktkammeret (startet 2001) er Dagbladets diktforum for skrivende i alle aldre.
Skolekammeret (startet 2003) er forumet for elever til og med videregående skole.
• Diktlærer Helge Torvund kommenterer utvalgte dikt i Diktkammeret, mens Kristian Rishøi har samme rolle i Skolekammeret. 
• Hver måned kårer juryen — som består av Torvund, Rishøi og Maria Børja — de beste diktene. Alle disse trykkes i Dagbladet (med forbehold om lengde). Én finalist fra hvert forum blir også kåret til månedens poet.
• I tillegg tilbys Dikt.no, et skriveverksted der det er åpent for flere sjangere.
• Les også: Helge Torvunds leksjoner

DIKTKAMMERET I BOKFORM:
Mange kammerpoeter har etter hvert debutert i bokform, og det er laget tre bøker i tilknytning ti kammerne:
«Diktkammeret. Å skriva poesi» av Helge Torvund (Samlaget 2001)
«Faen ta tyngdekrafta. Vinnere fra videregående» (Gyldendal 2008)
«Å våga seg ut i ord — Diktkammeret ti år»: jubileumsutgave for Diktkammerets første ti år (Samlaget 2011)  

MÅNEDENS POET: Ayla Amathea Berglund går til topps etter å ha deltatt i et års tid. Foto: PRIVAT
MÅNEDENS POET: Ayla Amathea Berglund går til topps etter å ha deltatt i et års tid. Foto: PRIVAT Vis mer