Sluttreplikk om kjønnskritikk

Misvisende og grovt usakelige karakteristikker.

||| KJØNNSFORSKNING: I debattinnlegget «Kjønnsteori på pikerommet» svarer Gundersen og Bruusgaard på min kritikk av deres harselering over en vitenskapelig artikkel signert Jørgen Lorentzen. Det er forståelig at G&B føler behov for å forsvare sitt eget forskningsfelt, og de må gjerne kritisere Lorentzen for feilaktig omgang med biologi. Adskillig mer problematisk er G&Bs insistering på sin egen rett til å drive usaklig og grovt generaliserende polemikk rettet mot et helt forskningsfelt. En rekke av karakteristikkene deres er direkte misvisende eller grovt usakelige. Jeg undres fremdeles over at G&B kan mene at de selv er mer berettiget til å spre usanne rykter om andres forskning enn det Lorentzen er.

MITT INNLEGG insinuerte verken at «naturvitenskapen mest har underholdningsverdi», eller at kjønnsforskere «tenker så sant og dypsindig om mennesket at norsk politikk skal baseres på det de driver med», slik G&B hevder. Jeg uttalte meg verken om naturvitenskap eller norsk politikk. Og jeg mener heller ikke at G&B er uegnet til å uttale seg om kjønnsforskning i egenskap av å være biologer. Det jeg derimot påpeker, er deres manglende vilje, eller evne, til å lese det forskningsbidraget de pretenderer å tilbakevise. Denne kritikken forbigår de i taushet. I stedet tillegger de meg altså en rekke meninger jeg ikke har.

G&Bs konklusjon at kjønn er «et komplekst og spennende samspill mellom kultur og biologi», er slett ingen bombe. Alle som har lest kjønnsteori, vet at biologiske teorier lenge har hatt innpass i kjønnsforskningen. Mange toneangivende internasjonale kjønnsforskere har selv bakgrunn fra biologi. Men det hersker samtidig stor uenighet om hvordan forholdet natur/kultur skal fortolkes, innenfor kjønnsforskningen så vel som innenfor andre fagfelt. Andre kjønnsforskere velger å vektlegge representasjonssystemer, maktstrukturer, historiske endringer og kulturelle forskjeller. Og det er vel verken kontroversielt eller «uvitenskapelig» å gå ut fra at mennesket også er noe mer og noe annet enn bare et artsvesen og en biologisk organisme?

HVIS G&B i tillegg hadde tatt seg bryet med å sette seg inn i Irigaray og Lacan, i stedet for å drive desinformert «dissing», ville de ha sett at det komplekse forholdet mellom natur og kultur også står sentralt i deres forståelse av menneskets eksistens. Da ville de også ha oppdaget at disse tenkernes problematisering av språkets betydning og begrensning for forståelsen av eksistensen, åpner for en fundamental kritikk av den «politiske korrektheten» G&B synes å frykte. Men dessverre har Sokal og Bricmonts lettbeinte avfeining av denne filosofiske tradisjonen i Fashionable Nonsense (1997), gjort det tilnærmet umulig å føre en saklig diskusjon omkring slike problemstillinger.

DET ER SYND at G&B legger seg på den samme linjen. Med et slikt utgangspunkt forfaller det som kunne ha vært en interessant og gjensidig berikende dialog mellom ulike fagfelt, til demagogisk og polariserende polemikk.