Små bibliotek - store muligheter

Avtroppende kulturminister begynte i feil ende da hun lanserte datasøking for næringslivet som en oppgave for folkebibliotekene. Det fins andre langt mer nærliggende oppgaver, som til og med kan bedre kommunenes ressursbruk, mener Anders Ericson, som er frilansjournalist og konsulent.

I debatten rundt stortingsmeldinga om arkiv, bibliotek og museer har det vært en viss fokus på nedlegginga av bibliotekfilialer. Hver tredje filial er nedlagt siden midten av 80-tallet. Dette er sjølsagt et problem for lite mobile grupper. Men mer dramatisk er det at mange av de gjenværende biblioteka i småkommunene, de lovpålagte hovedbiblioteka, også er i alvorlig forfall. Mange er så langt nede bemanningsmessig at de ikke klarer å delta i nyutviklinga som kommer, ikke minst på IKT-området. Forskjellene mellom gode og dårlige bibliotek vil øke ytterligere hvis ingenting skjer. # Her noen tall som understreker alvoret: I stortingsmeldinga innrømmer Kulturdepartementet at over 63 prosent av biblioteka disponerer to årsverk eller mindre. Jeg kan tilføye at nesten annenhver biblioteksjef er deltidsansatt. Etter 15 år med lovpåbud om høgskoleutdanna biblioteksjef er det bare 6 av 10 kommuner som har dette. Og en følge av bemanningsproblemet er at hovedbiblioteka i kommuner med 5000 innbyggere eller mindre bare var åpne 15 timer i uka i gjennomsnitt.

Med moderne hjelpemidler kan man med en halv eller trekvart stilling få unna det daglige rutinearbeidet i et lite bibliotek, men langtfra drive kvalitetsformidling av litteratur, yte kompetente informasjonstjenester, holde seg oppdatert på IKT-utviklinga og planlegge for framtida. Det er ei grense for hvor lite og ressurs- og kompetansesvakt et bibliotek kan være før det slutter å fungere etter formålet. Og samtidig: Dette er skammelig dårlig utnytting av kommunale ressurser, både bøker, PC-er og lokaler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kulturdepartementet har skjønt at biblioteka trenger et løft. En måte er å gi dem flere bein å stå på. Avtroppende kulturminister har tilsynelatende hatt en prat med den like avtroppende næringsminister om dette. Slik kan vi tolke forslaget om informasjonssøking for lokalt næringsliv. Men det blir å begynne i feil ende. Kulturministeren begynner med den mest krevende og risikofylte informasjonstjenesten man kan tenke seg, nest etter spionvirksomhet. For å si det kort: For at bedriftsledere vil betale for den flyktige varen som informasjon ofte er, må den holde topp kvalitet og leveres i rett tid. Det betyr blant annet at straks etterspørselen øker ut over bibliotekets yteevne, må man utvide bemanninga. Samtidig er denne typen tjenester svært krevende å markedsføre. Og de som har forsøkt har på langt nær fått inntektene til å dekke utgiftene.

Kulturministeren burde heller ha tatt en prat med kollegene Dåvøy, Enoksen og Lilletun. De har også store vyer om informasjons- og nettverkstjenester. Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil til våren lansere offentlige servicekontorer - OSK - som en generell, frivillig ordning i kommunene. I et OSK samarbeider kommunale, statlige og evt. fylkeskommunale etater om en felles førstelinjetjeneste under mottoet «Én dør, én skranke, ett telefonnummer!» Et OSK yter både informasjon og enklere saksbehandling. Når det ikke kan hjelpe, overlates henvendelsen til rett saksbehandler i rett etat.

I et forsøk på midten av 90-tallet ble det etablert en drøy håndfull OSK-er. Et av dem finnes i Namsskogan i Nord-Trøndelag, en kommune med store avstander og noe over tusen innbyggere. Der ble OSK-et integrert med folkebiblioteket i det nye servicebygget i bygdesenteret. Dit retter folk sine spørsmål om likning og folkeregister, trygd, arbeidsformidling og alle kommunale etater. Kontoret tilbyr også noen tjenester på vegne av lensmannen.

I Namsskogan har samordninga også ført til at biblioteket har fått mer enn firedobla åpningstid, fra 8 til 39 timer pr. uke, omtrent som i en mellomstor norsk by. Og utlånet er økt til nesten det dobbelte av landsgjennomsnittet. De ansatte fra etatene som betjener OSK-skranken kurses i bibliotekets viktigste rutiner. Mens bibliotekets ansatte lærer seg rutinene til etatene og også yter disse tjenestene når de har skrankevakt.

Bibliotekets fortrinn som vertskap for et OSK er mange. For det første er informasjonsformidling en sentral del av bibliotekarutdanninga. Alle bibliotek har i en mannsalder lagt vekt på formidling av offentlig informasjon ved å legge ut kommunale sakspapirer, holde lager av statlige brosjyrer osv. Videre har man kommunens mest omfattende og velordna samling av trykte og elektroniske kunnskapsressurser. Alle bibliotek har åpningstid en eller flere kvelder i uka, så der kan publikum få kontakt med etatene også etter vanlig kontortid. Sist, men ikke minst finnes det altså bibliotek i alle kommuner.

Kommunal- og regionaldepartementet hengte seg på AADs initiativ og arrangerte 24. januar i Trondheim en konferanse om OSK der 40- 50 småkommuner deltok. Politisk rådgiver Inge Bartnes sa i sin innledning: «Formålet med å etablere OSK er å gi brukerne, enten det er det enkelte individ eller næringslivet, en bedre service. Klarer vi ikke det, er hele vitsen med OSK borte! Det er altså å opprettholde, og aller helst, øke kvaliteten på den offentlige tjenesteproduksjonen som er hovedmålet. Dette innebærer samtidig at perspektivet med å beholde arbeidsplasser ikke blir det overordnede perspektivet.» Kvaliteten er altså viktigst. Dette taler klart for lokalisering av OSK til biblioteket.

Når vi først har beveget oss over på avtroppende kommunalminister Enoksens enemerker, bør også et annet av initiativene hans nevnes, nemlig det såkalte «digitale allemannsnettet». Et utvalg med Kristen Nygaard i spissen arbeider nå med å konkretisere dette. På et seminar 3. februar på Handelshøyskolen BI tillot statsråden seg å tenke høyt: «Kan man tenke seg at en satser på en trappetrinnsmodell hvor første steg er å sørge for et bredbåndsnett frem til alle offentlige skolebygg over hele landet? Tanken er at man ved å flytte bredbåndslinjene ut fra stamnettet og frem til alle skoler, lettere vil kunne nå frem til en betydelig del av husstandene i landet.»

Han tenker her på at kabelspredninga videre til husstander, institusjoner og bedrifter vil gå raskere hvis det først graves en slik «brei» kabel fram til skolene. Men effektiv bruk av breibåndets store muligheter er ikke dermed gitt for alle. Mange vil trenge veiledning og hjelp til å søke. Millionene av nettsider bare øker, de er vanskelige å finne fram i og å kvalitetsvurdere. Derfor må også folkebiblioteka tas med på breibåndsprosjektet. I tillegg er skolene bare for visse aldersgrupper, mens biblioteka er for alle.

Bibliotekvesenet har siden databasenes og modemets barndom forsøkt på beste måte å stille opp for folk med datasøk. Trass i budsjettfattigdom og dårlig bemanning tilbyr de aller fleste, etter en ekstrainnsats fra staten, gratis Internett for publikum. Flere holder gratis internettkurs. Hvert bibliotek bør derfor bli en «intelligent node» på breibåndnettet, der også de som ikke kan utnytte mulighetene kan få hjelp. Og har man først breibånd, er det nærliggende å utnytte mulighetene til videokonferanser. Da kan man gjøre som Skjåk kommune, som i tilknytning til biblioteket har etablert et senter for fjernstudier med alle tekniske fasiliteter.

I samarbeid med andre regjeringskolleger bør den kommende kulturminister snarest kartlegge planlagte informasjonstjenester i kommunene, behov for lokale studiesentra for fjernstudier og EVU, samt planer og behov for nye og bedre biblioteklokaler. Overfor kommuner med udekte behov på to eller tre av disse områdene, men også øvrige kommuner, bør man så lansere biblioteket som aktuelt sted for et OSK og/eller studiesenter. Samtidig må man ta initiativ overfor Kulturdepartementet og Nygaard-utvalget når det gjelder biblioteka som «intelligente noder» i breibåndnettet. Så kan man til slutt se på eventuelle informasjonstjenester for næringslivet. Resultatet kan bli levedyktige bibliotek over hele landet og et virkelig løft når det gjelder kommunal ressursutnytting.