MYK INNGANG: Frida Ånnevik kommer ikke akkurat buldrende inn i norsk musikkliv. Hun er snarere en slags visepop'ens svar på Solveig Slettahjell. Foto: Andreas Ulvo/Grappa
MYK INNGANG: Frida Ånnevik kommer ikke akkurat buldrende inn i norsk musikkliv. Hun er snarere en slags visepop'ens svar på Solveig Slettahjell. Foto: Andreas Ulvo/GrappaVis mer

Små historier med stort innhold

Hedmark i sakte film fra sterk visepopdebutant.

ALBUM: Frida Ånnevik (26) ble i fjor kåret til årets talent av plateselskapet Grappa, og nå debuterer hun - med en finstemt, lyrisk, varm og uttrykksfull plate - der hun har skrevet omtrent all tekst og musikk selv.

Ånnevik er fra Ridabu på Hedmark, men det høres verken i dialekt eller i noen annen form for landsdelstilknytning.

Dette er fjernt fra Prøysen, for å si det slik.

Forførende De stort sett gjennomtenkte og poetiske tekstene danner et spenn mellom omgivelser (natur og interiører) og følelser, oftest knyttet til kjærlighet.

Melodiene er mer forførende enn fengende, og er arrangert i en besnærende «slow motion»-stil.

Små historier med stort innhold, mer fylt av undertekst enn det som er vanlig i popbransjen.

Musikerne fungerer i Andreas Mjøs' produksjon som kulisser til de tablåene som stiger ut av tekstene.

Ånneviks tilbakelente, klare stemme står i sentrum, mens stillferdige rytmer og klanger driver sangene fram i lave pulsslag.

Ingen solopartier, sangene og vokalisten får lov til å stå alene. De er totalt avhengig av at ordene holder mål.

Rolig puls Og det gjør de. Det hjemlige terrenget tegnes i enkle linjer i åpningslåta «Strået», en duvende tekst - flere av dem rimfrie - der drømmer og landskap flyter over i hverandre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Disse sangene er på et vis anti-melodramatiske, den patosen de innbyr til blir strøket vekk av det minimale tempoet, den rolige pulsen.

Dermed blir også alvoret tydeligere.

Den norske teksten (Andre Bjerke og Ånnevik) til «I've Grown Accustomed to Your Face» fra «My Fair Lady» har fått en ny melodi som passer inn i den glidende stilen, som sjangermessig befinner seg et sted mellom lettjazz og visepop.

På sitt enkle vis handler flere av tekstene om å være til stede eller forsvinne i et forhold.

I den sterke teksten «Gjennomtrekk» blir dette helt konkret:

Jeg hadde rød skjorte i flanell
med lukt av bestefar og kamfer og tobakk.
Den dagen jeg ble borte for deg,
og byen,
vi bor i.
Nå ser du meg på dagsrevyen;
et gammalt fotografi.

I de to siste linjene blir et kjærlighetsoppbrudd forvandlet til et selvmord, skildret videre i sangen med en myk brutalitet:

«Du spør lufta hva slags plan jeg har,/men den har ingen tegn, ingen ord, ingen svar.»

Både som sanger og låtskriver går Frida Ånnevik forsiktig til verks.

Dermed blir innholdet desto sterkere formidlet.

En sterk debut, med en artist som fra første stund markerer at hun har en personlig og konsekvent stil.

Små historier med stort innhold