Små riddere i stor strid

Barnefilmen «Benjamin Due» er ganske sterk kost for små sjeler; spennende, nær og underholdende. Og usigelig trist.

Et modig prosjekt på mange måter. Gisli Snær Eringsson tyr ikke til lettvinte glorialøsninger i filmen om fire kameraters begivenhetsrike og brutale sommer på 70-tallet.

Han behandler temaer som sorg, død, problematiske vennskap og ulykkelige oppvekstforhold. Det gjør han godt og med den største selvfølge. Muligens kunne han likevel ha spart litt på kruttet.

Nå er det også atskillig glede, hjertevarme og humor i historien om våre venner, som danner en ridderorden for å bekjempe urettferdigheten etter at en gammel dame i nabolaget er blitt trakassert på det groveste av en tenåring. Men selv riddere lever kompliserte liv med innbyrdes stridigheter. Konsekvensene blir dramatiske. Eringsson sparer verken dyr eller barn i sin komplekse fortelling.

«Benjamin Due» er en film om betydningen av samhold og omsorg som både inngir medmenneskelig forståelse og byr på utfordringer for små seere. Det har de ikke vondt av. Hva noen kan ha vondt av, er å se filmen alene. Denne usedvanlige opphopingen av ulykker er hjerteskjærende nok for en olding.