IKKE GLEM PARFORHOLDET: Mange glemmer å være kjærester. Selvfølgelig kan foreldre for noen dager trygt overlate barnet til besteforeldre eller andre som barnet kjenner, skriver kronikkforfatteren. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen / Dagbladet 
<div>
</div>
IKKE GLEM PARFORHOLDET: Mange glemmer å være kjærester. Selvfølgelig kan foreldre for noen dager trygt overlate barnet til besteforeldre eller andre som barnet kjenner, skriver kronikkforfatteren. Foto: Jon Terje Hellgren Hansen / Dagbladet
Vis mer

Debatt: Samliv

Småbarnsforeldre - ikke sett parforholdet på vent

Et brudd er alltid et valg mellom to dårlige alternativer. Da må man velge det minst verste.

Meninger

Rett etter juleferien meldte P4-nyhetene om overfylte samlivskurs med småbarnsforeldre som sliter og som ønsker å redde parforholdet. Familievernkontoret i Region Øst hadde høsten 2016 en kampanje for å nå småbarnsforeldre som trenger hjelp, noe som førte til at de hadde 40 prosent flere henvendelser enn året før. Dette er et prisverdig tiltak som avdekker at behovet for råd og veiledning er stort.

Det er grunn til å tro at behovet i de nærmeste ukene er økende. Høytider og ferier, som i utgangspunktet skulle styrke samholdet mellom foreldre, fører ofte til at et forhold som knirker rammes av en dyp kløft mellom foreldrene. Det er mange årsaker til dette. Forventninger som ikke gikk i oppfyllelse, trangboddhet som en følge av at mange familier stimler sammen, ulike personligheter som etter hvert går hverandre på nervene og velmente råd om barneoppdragelsen fra slekt og venner kan tære på parforholdet.

I utgangspunktet er det prisverdig at foreldre søker råd og veiledning. Sammenhengen mellom familiedisharmoni og psykiatri er vel dokumentert. Konflikter i foreldres parforhold som varer over tid gir en betydelig økt risiko for psykiske problemer som for eksempel angst og depresjon hos barn og unge. Noen lever i den villfarelse at de yngste barna forstår såpass lite at de ikke er så påvirket av at foreldrene ikke trives under samme tak, og at de må være noen år gamle før konfliktene påvirker barnet. Det er en feilslutning. Barn i spedbarnsalder kan fornemme sinnsstemninger i hjemmet og kan til og med vise tegn på depresjon. Derfor gjelder parolen om jo tidligere jo bedre også på dette området med hensyn til å ta tak i problemet.

Ikke alle barn er like sårbare for en omsorgssituasjon som ikke er optimal. For eksempel er barn med et utfordrende temperament (standhaftige, irritable og utagerende barn) vanligvis mer sårbare enn de som har et enkelt temperament (sosiale, samarbeidsvillige barn som ofte er i godt humør).

Her ligger det en viktig innfallsport til å forstå både foreldre og barns reaksjoner. Et utfordrende barn, som holder foreldrene våkne i ukevis i nyfødtperioden, vil over tid lett tære på parforholdet. Det betyr slett ikke at man kan flytte skylden for foreldrenes problemer over på barnet. Poenget er at bevissthet rundt det faktum at livet er urettferdig i den forstand at noen foreldre blir satt på en hardere prøve enn andre, trolig vil gjøre foreldre bedre i stand til å reflektere over eget samliv.

Det finnes nok av foreldre som slipper svært billig unna fordi de egentlig ikke opplever hvordan det kunne ha vært å være foreldre hvis de ikke hadde hatt et enkelt, sosialt og samarbeidsvillig barn. Uten å være klar over det selv, er disse foreldrene ofte svært dårlige rådgivere for foreldre som sliter. De blir lett besserwissere som strør salt i såret til dem som føler at de kommer til kort i barneomsorgen. Mange vennskap har havarert som en følge av dette.

Antallet skilsmisser har gått noe ned det siste året, men man har ikke tall på hvor mange barn som opplever samlivsbrudd i løpet av et år. Et brudd er alltid et valg mellom to dårlige alternativer. Da må man velge det minst verste. Siden barn som nevnt tar skade av å leve sammen med foreldre i konflikt, er det bra at foreldre har vett til å flytte fra hverandre i tide. Det er godt dokumentert at sjansen for at barnet ikke tar varig skade er størst hvis foreldrene greier å legge konflikten bak seg og samarbeide om omsorgen for barna.

Tusenkronersspørsmålet er hva man kan gjøre for å bevare et godt parforhold. Det er mye du kan gjøre. Her skal jeg begrense meg til å sette fingeren på et problem som mange småbarnsforeldre kjenner seg igjen i, og som ofte kan repareres helt uten rådgiving eller terapi.

Mange foreldre finner overgangen fra å være kjærester til å bli foreldre utfordrende. Barnet kommer i sentrum og mange glemmer å være kjærester. Enkelte har en følelse av at det blir direkte galt å bruke tid på hverandre fordi den lille trenger all den kjærligheten foreldre makter å gi. Da blir begeret fort tomt. Jeg er enda ikke kommet dit hen at alt var så mye bedre før, men det gjør ikke saken enklere at foreldre sitter med nesa i smarttelefonen mens barnet sover, ja faktisk også når det er våkent. Dermed blir det raskt for lite tid til ansiktskontakt og kommunikasjon. Det er ikke bare barnet som trenger å bli sett. Hvis ikke foreldre føler de blir sett av hverandre, blinker de røde varsellampene.

I 1952 kom Benjamin Spocks bok «Baby and Child Care» ut på norsk, og den ble en bibel for foreldre. Mange av rådene er utgått på dato, men Spock hadde et viktig poeng som fortsatt er brennaktuelt: Foreldre skal også leve. Det har vært livlige diskusjoner når det gjelder hvor tidlig det er forsvarlig å forlate barnet.

Noen har hevdet at det ikke bør skje før barnet har fylt tre år. Det finnes ikke et fnugg av vitenskapelige holdepunkter for et slikt råd. Selvfølgelig kan foreldre trygt overlate barnet til besteforeldre eller andre som barnet kjenner. Når barnet blir ammet, er det naturlig nok snakk om kortere perioder. Senere kan foreldre forlate barnet opptil flere dager under forutsetning av at det er hos personer som det har et tilknytningsforhold til. Noen barn danner raskere tilknytning enn andre. Derfor finnes det ingen fasit som er gyldig for alle barn med hensyn til når de kan bli forlatt. Jeg er kjent med at det eksisterer bevegelser som har temmelig dogmatiske holdninger til dette spørsmålet. Da må man skille mellom tro og vitenskap!

Det er lurt å sørge for at barnet får en eller flere tilknytningspersoner som barn og foreldre føler seg trygge på, slik at foreldre kan forlate barnet med jevne mellomrom uten dårlig samvittighet for å dyrke parforholdet i fred og ro.

Kjærligheten er limet i et parforhold. Du risikerer å gjøre barnet ditt en bjørnetjeneste hvis du setter forholdet på vent.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook