MYTER OM SMØBØNDER: Det som har skjedd er altså at afrikanske storbønder har blitt til småbønder, 95 prosent i Afrika sør for Sahara har blitt til 70 prosent i verden og ei fjær har praktisk talt blitt til ti hønehus i en moderne versjon av hviskeleken, skriver Øystein Heggdal. Her fra en maismark i Iringa, Tanzania.
MYTER OM SMØBØNDER: Det som har skjedd er altså at afrikanske storbønder har blitt til småbønder, 95 prosent i Afrika sør for Sahara har blitt til 70 prosent i verden og ei fjær har praktisk talt blitt til ti hønehus i en moderne versjon av hviskeleken, skriver Øystein Heggdal. Her fra en maismark i Iringa, Tanzania.Vis mer

Småbønder produserer ikke 70 prosent av maten i verden

Manglende kritisk sans og romantisering av småbrukere i Afrika har ført til en myte om at de produserer 70 prosent av maten i verden. Det gjør de ikke. Dette er historia om ei fjær som ble til ti hønehus.

Meninger

I debatten om hvordan vi skal produsere nok mat til ni milliarder mennesker innen 2050 møter man hele tiden på påstanden “småbønder produserer 70 prosent av maten i verden”. Den brukes så hyppig og ofte at de fleste ikke engang kildehenviser hvor de har påstanden fra. Det har bare blitt en sannhet som serveres i kronikker i Morgenbladet, Nationen, fra Norges Bonde og Småbrukarlag og fra Utviklingsfondets ungdomsorganisasjon SPIRE.

Utviklingsfondet er kanskje den organisasjonen som oftest har gjentatt påstanden. Og det er klart det passer som hånd i hanske med deres misjon her i verden, og den er en fin illustrasjon på hvor lite betydning vestens stadig større gårdsbruk med stadig flere innsatsfaktorer har for verdens matvareproduksjon. Men kan det virkelig stemme? At småbønder, hva nå definisjonen på småbønder er, produserer hele 70 prosent av maten i verden? Vi må på kildejakt.

I denne NRK Ytring-kronikken fra 2013 viser Utviklingsfondet til det de kaller en FN-rapport. Men nå er det ikke en FN-rapport de viser til. Det noe som i FN-systemet kalles White Paper.

White Papers er ikke annet enn noe som skal vise en organisasjons filosofi og syn på et problem og det innehar langt i fra samme etterettelighet som eksempelvis FNs klimarapport. Og det gis heller ingen kildehenvisning til 70-prosents påstanden. UN Global Compact som har skrevet teksten ville også vært et rart sted å lete etter grunnforskning på landbruksstatistikk i FN-systemet, da de jobber med bærekraft i bedrifter. Litt ala Svanemerkingen. Bare FN sin svane.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En annen White Paper som kommer opp som grunnlag for 70 prosents påstanden er denne fra FNs organisasjon for landbruk, FAO. Men også dette er et rent politisk referat fra da en rekke regionale småbruker-organisasjoner møttes til debatt 20 år etter Rio-toppmøtet i 1992. De oppgir heller ingen kilde til hvor de har påstanden fra. Den gjentas bare, og det to ganger faktisk:

«As providers of nearly 70 percent of the world’s food supply, smallholders and family farmers..».

Og i deres egen kildehenvisning:

«Small-scale farmers produce over 70% of the world’s food needs»

Så vi er like langt. Men så har vi denne gjengangeren når i 70-prosents påstanden skal kildehenvises, en UNEP-rapport fra 2013. UNEP er FNs miljøprogram som også er et litt rart sted å finne landbruksstatistikk, men nå griper vi etter halmstrå her. Og der kommer det faktisk en ny variant av påstanden:

«They (Smallholders) produce 70 per cent of Africa’s food supply (IAASTD 2009a) and an estimated 80 per cent of the food consumed in Asia and sub-Saharan Africa together (IFAD 2011b).»

Her har vi faktisk to kildehenvisninger. Men for å ta det mest overraskende først. Vi er ikke lenger på et globalt plan. Det er ikke verdens matproduksjon vi snakker om. 70-prosenten gjelder tydeligvis for kontinentet Afrika, og så produser småbønder hele 80 prosent av maten asiatene og afrikanerne sør for Sahara spiser. Men la oss følge kildene deres.

IAASTD sin «Agriculture at a crossroads»-rapport fra 2009 er utarbeidet av en rekke forskjellige FN-organer og internasjonale eksperter på området og var i utgangspunktet ment å være en slags landbruksversjon av FNs klimarapport. Men den har blitt kritisert for å ha vært veldig påvirket av NGOer som så verden igjennom sine ideologiske briller der alt smått økologisk og fritt for teknologi er bra, mens storskala, industrielt og teknologitungt er slemt. Uansett så opererer IAASTD med et annet tall igjen. For allerede på side åtte står det:

«In Africa, 90% of agricultural production is derived from small farms.»

Referansen deres på denne påstanden er Spencer 2002. Og ja, det stemmer at Dunstan Spencer oppsummerte en debatt holdt på en konferanse hos International Food Policy Research Institute. Men Spencer skriver ikke om Afrika, han skriver om Afrika sør for Sahara, der 96 prosent av gårdene er under 50 dekar og at de produserer over 90 prosent av maten som konsumeres i disse landene. At han definerer gårder som små bare de er under 50 dekar er i utgangspunktet litt overraskende da gjennomsnittsbruket i regionen er 16 dekar. Så i afrikansk målestokk høres ikke dette ut som bare småbønder.

Så var det IFAD 2009b. IFAD er et FN-organ som kalles for det Internasjonale Fondet for jordbruksutvikling. Men det eneste referansen jeg finner her er at bønder med to til fem kyr produserer all melka i Pakistan og India. I stedet finner jeg denne setningen;

«Asian agricultural imports made up a quarter of global trade, mostly for cereals, oil crops, meat and horticultural products»

Det tyder vel ikke helt på at 80 prosent av Asias matproduksjon er dyrket av småbønder og konsumert innen kontinentets grenser. Det vil også innebære at omtrent alle asiatiske bønder defineres som små.

Det som har skjedd er altså at afrikanske storbønder har blitt til småbønder, 95 prosent i Afrika sør for Sahara har blitt til 70 prosent i verden og ei fjær har praktisk talt blitt til ti hønehus i en moderne versjon av hviskeleken.

Hvor galt det kan gå når du går ut i fra 70 prosents-myten er denne rapporten fra den ideelle organisasjonen GRAIN et godt eksempel på. Ut i fra deres definisjon på småbønder har de funnet ut at småbøndene driver 25 prosent av jorda i verden. Når de da fra før «veit» at småbønder produserer hele 70 prosent av maten i verden, får de et noe skjevt syn på hvordan matvareproduksjonen foregår.

Så hvor stor andel av verdens matvareproduksjon er det som lages av småbønder? Vel det er det ikke helt enkelt å svare på. For hva er småbønder, hvor går grensen? 20 dekar, 50 dekar? Som IAASTD selv skriver så varierer hva som defineres småbønder fra region til region. Fra 5 dekar i Afrika og opp til 5000 dekar i Australia. Begge deler er småbønder i hver sin region. Og når enkelte definerer alt under 50 dekar i Afrika som småbønder i sin forskning, så blir hele øvelsen verdiløs, da gjennomsnittet er på 16 dekar.

Men innimellom er det ikke småbønder som produserer 70 prosent av maten, innimellom er det familielandbruket som produserer 70 prosent av maten på 20 prosent av ressursene, som det står i årsmeldingen fra Norges Bonde- og Småbrukarlag. Jeg aner ikke hvor NBS har statistikken sin fra, men ut av verdens 570 millioner gårdsbruk er minst 500 millioner av dem familieeid, eller nesten 90 prosent. Men enheten «familiegård» varierer i enda større grad enn hva enheten «småbruk» gjør, noe som diskuteres i nok et White Paper fra FAO.

«In short, the Brazilian definition of the family farm focuses on less affluent farms, while the US definition includes farms of all sizes, ranging from farms with low levels of revenue tofarms that are multi-million dollar enterprises (FAO, 2013b) In its most recent analysis ERS considered 97.7 percent of US farms to be family farms.»

Familielandbruk kan altså være alt fra selvbergingsjordbruk til høyteknologiske amerikanske farmer i multimillion-klassen. Ikke en SI-standard akkurat.

Størrelsene på gårdsbruk vil variere fra ett kontinent til et annet, fra hvert enkelt land til et annet og ikke minst innad i hvert enkelt land. Samme hvor mye vi rasjonaliserer så kan ikke en vestlandsbonde drive titusenvis av dekar med mais, like lite som en amerikansk farmer i midtvesten kommer til å gå tilbake til å ha 12 kyr i ett båsfjøs.

For å øke matproduksjonen med 70 prosent (der har vi det tallet igjen..) innen 2050 trenger vi bønder minst like forskjellige som de landskapene de dyrker mat i. Og like lite som vi kan se bort i fra betydningen til de übereffektive farmerne i den amerikanske Midtvesten, trenger vi å overdrive betydningen og romantisere livet til afrikanske småbønder som knapt klarer å brødfø seg selv og sin familie.

Men at småbønder skulle produsere 70 prosent av maten passer veldig fint med myten om det farlige og miljøødeleggende landbruket vi har i vesten. Landbruket som med sine mange innsatsfaktorer som kapital, mekanisering, plantevern, bioteknologi og kunstgjødsel blir sett på som like farlig og unaturlig som byene, fabrikkene og hele den vestlige sivilisasjonen på 1800-tallet. På motsatt side har du selvsagt «De edle ville» i Afrika som driver selvbergingsjordbruk i pakt med naturen og småskala med ingen andre innsatsfaktorer enn sin ene ku som gir melk og trekker arden.

Det er en himmelropende ironi i at de som i aller største grad dytter på oss denne 70 prosents-myten jobber i tertiærnæringer som aldri hadde vært der om det ikke var for mekanisering og industrialisering av matvareproduksjonen. Vi ble ikke rike i vesten ved å låse fast tosifrede prosentandeler av befolkningen i selvbergingsjordbruk. Vi har blitt rike på grunn av en enorm ekspansjon av yrker, produksjoner og fagfelt som sammen har gjort vår økonomi så stor og så differensiert at det til og med finnes folk som kan sitte på luftkondisjonerte kontor og romantisere om hvor fint det må være å drive 16 dekar mais i Rwanda.

Det er ingenting annet enn intellektuell latskap og logiske feilslutninger at teknologi, kapital og innsatsfaktorer i matproduksjon er galt. Bøndene i den amerikanske Midtvesten slipper ut minst CO2 per kilo kjøtt, de har størst avling per arealenhet og det er det eneste området i verden der avlingene øker i takt med behovet frem mot 2050.

Afrika sør for Sahara er akkurat det motsatte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook