MYE DÅRLIG: Norske storforlag dynger oss ned med middelmådig kriminallitteratur, mener kommentatoren.
 Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX
MYE DÅRLIG: Norske storforlag dynger oss ned med middelmådig kriminallitteratur, mener kommentatoren. Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIXVis mer

Småforlagene sørget for kvalitetskrimmen til påske. De store leter bare etter en ny Nesbø

Blant blod og flatprosa.

Kommentar

«De kunne like gjerne skrevet baksiden på en suppepose», fastslo Dagbladets krimanmelder Ingvar Ambjørnsen i et NRK-intervju i 2011. Der langet han ut mot de store norske forlagene som forer oss med dårlig og lite gjennomarbeidet krim. Dette av frykt for å gå glipp av en ny Jo Nesbø. Mye tyder på at den frykten gjør at de går glipp av den virkelig gode kriminallitteraturen.

Nordiske krimromaners internasjonale suksess har sine slagsider. Allerede i 2007 raste debatten i Sverige. Der rykket svenske anmeldere ut mot det elendige litterære nivået på svensk krim.

Verst gikk det utover «femikrimmen» til Liza Marklund og Camilla Läckberg. Jyllands-Postens anmelder fulgte opp, og omtalte bøkene som «dameblad i bokform, tilsatt et mord». For ikke å framstå som kjønnsfascist, langet han også ut mot bestselgerfenomenet Stieg Larsson.

Salgstall er ikke det samme som god litteratur, fastslo han. Jobben vår er å anmelde kvalitet, ikke kvantitet. Det falt Hanne Kristin Rohde tungt for brystet, da hun for noen år siden gjøv løs mot anmelderiet i en Aftenposten-kronikk. Hun påsto at det vi gav terningkast seks, ofte kjedet henne. Mens hun hadde store kunstopplevelser med det vi kalte middelmådig.

Selv om hun også brukte eksempler fra teater og film, må vi tro hun hadde slakten av sine egne bøker i tankene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det Rohde unnlot å nevne, var at hennes krimkolleger er langt krassere i kritikken av sjangeren. Leif GW Persson har sagt at Läckbergs plott er som hentet fra det romantiske ridemagasinet «Min hest». Mens Maj Sjöwall har omtalt Marklunds språk som så fattig at hun ikke engang orket lese bøkene.

Også her hjemme er krimforfattere nådeløse i omtalen av egne kolleger. I 2012 annonserte Kjell Ola Dahl at han ville slutte som krimforfatter. Det i protest mot det han mente var en gjennomkommersialisert sjanger, forfalt til rene legeromaner. «En retrett-karrière for B- og C-kjendiser», fastslo han overfor Aftenposten. Etter en mislykket skjønnlitterær trilogi, vendte han (heldigvis) tilbake til krimmen med «Kureren» (2015).

Det ideelle er krimforfattere som både behersker krimsjangeren og holder et høyt litterært nivå. Det er langt mellom dem. Ved et slumpetreff har jeg lest to på rappen: Peter Mays «Svarthuset», som sto anmeldt sist lørdag. Og Lionel Davidsons «Ravnen», som anmeldes i dag.

Påfallende nok er de begge utgitt på små forlag. «Svarthuset» på enmannsforlaget Goliat, mens «Ravnen» er Knausgård-forlaget Pelikanens første krim. Verd å nevne er også at Michel Bussis «Etter styrten», vant den nyopprettede Gullkulen under Krimfestivalen. Den utkom på lille Bazar forlag.

Det kan tyde på at de små forlagene tar den jobben som så lenge har blitt etterlyst blant de større. Å gi leserne noe mer enn bloddryppende flatprosa.

Så får de store forlagene fortsette å dynge oss ned med middelmådigheter på jakt etter en ny Jo Nesbø. Både han og påskemarsipanen er nå vel fortært i de tusen norske hytter og hus. Ikke bare norske. En bekjent satt og leste Nesbø på en flyplass i Kina. Ved siden av satt et eldre kinesisk ektepar. De ellers så mimikkløse ansiktene sprakk opp i et stort smil da de så navnet.

Det betyr at Jo Nesbøs karrige språk og stadig mer blodige plott fører oss mennesker sammen. Forstå det den som kan.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook