Småge på nye veier

En betakende barndomsskildring fra etterkrigstidas Norge.

La det umiddelbart være sagt: Denne anmelderen har hatt et noe ambivalent forhold til Småges forfatterskap. Bråkjekke, fraseradikale proklamasjoner har, etter min oppfatning, ofte virket skjemmende på historier som samtidig har vært preget av varme, sosialt engasjement og dramatisk nerve. Slik har også språket vært en merkelig blanding av oppblåste klisjeer og intense, vakre eller heslige skildringer, preget av språklig originalitet.

I barndomsskildringen «Koksbiter og trollsplint» søker Småge seg bakover i historien, til de mytebefengte etterkrigsårene. Og så skjer det: Klisjeene, proklamasjonene og frasene legges - nesten - bort, samtidig som hun videreutvikler sine egne litterære kvaliteter. Ja, dette er blitt en betakende liten bok.

Original og nyskapende? Overhodet ikke, i hvert fall ikke hva tematikken angår.

Vi kjenner til trangboddheten, de åpenbare, men samtidig delvis tildekkede klasseforskjellene, alkoholmisbruket, kommunisthetsen, amerikadrømmen, «nabokjerringene», som på samme tid var omsorgsfulle, strenge og småskårne, vi har lest om alt eller deler av det, hos Bjørg Vik, Tove Nilsen, Kjell Gundersen med flere, men det gjør ikke noe, for Småge gir det sitt temperament, sine sammenhenger, og det fungerer aldeles utmerket. Og da tilgir man henne at hun ikke helt kan legge snusfornuftige 90-tallskommentarer på hylla, av typen «Mappa til Lydias familie må være interessant lesning».

Det aller beste ved denne fine romanen? Møtet med hovedpersonen, lille Lydia. Hun er en fascinerende blanding av alminnelig og spesiell, ordinær og original, en vanlig, relativt veltilpasset unge og samtidig en kunstner i knopp.

Jeg håper vi får treffe henne igjen, for man aner en ny dimensjon i Småges forfatterskap.