Smak som varer

Til å bli glad av, og litt trist.

CD: En alternativ popperle. For skal man kategorisere Brendan Benson, så får han som regel merkelappen alternativ . Det er en benevnelse vi musikkjournalister tyr til når vi skal beskrive pop/rock-artister som befinner seg i variert grad utenfor allfarvei, og som ikke er så husvarme at folk flest kjenner til dem.

Bittersøtt og deilig

Detroit-musikeren er ute med sin tredje plate på ti år. Og hvis alle gode ting er tre, så burde «The Alternative To Love» bli Brendan Bensons gjennombrudd. Ikke så å forstå at dette er hans eneste virkelig gode plate. Han har helt siden debuten «One Mississippi» (1996) levert små melodiøse bittersøte piller. Albumet «Lapalco» (2002) går fremdeles for å være hans beste, men «The Alternative To Love» er neppe dårligere. Dette er blant årets beste utgivelser så langt.

Pop med slitestyrke

34-åringen er kompis og nabo med Jack White fra White Stripes, men musikalsk er det absolutt nada som minner om et nært samarbeid mellom dem to.

«The Alternative To Love» er lykkepille som gjør deg glad, men som ikke fjerner den småtriste melankolien som lurer i bakgrunnen.

Brendan Benson er ikke bare en veldig dyktig låtskriver. Han har også god smak, og hans musikalske referanser er i orden. Men selv om han kan sin pophistorie, som blir han ingen kopist. Han kan liksom minne om så mange at det ikke blir mulig å trekke noen klare sammenlikninger, men iblant får jeg små glimt av Teenage Fanclub - og hans produsentevner må vel være påvirket av Phil Spector.

Brendan Benson er en singer-songwriter i ordets beste forstand. Han skriver tilsynelatende enkle melodier, men de har flere lag og stor slitestyrke. Denne smårufsete og gitarorientert poprocken anbefales på det sterkeste.