Smakebiter på Musils mesterskap

Hva er det egentlig med østerrikeren Robert Musil (1880- 1942), best kjent for det uhyrlige romanverket «Mannen uten egenskaper»? Hvorfor hensetter han meg så tilsynelatende lekende lett i en tilstand av like mye ondskapsfull fryd som målløs beundring?

Først en liten bekjennelse: I sin tid tok jeg fatt på første bind av «Mannen uten egenskaper» med nysgjerrighet, men kanskje mest fordi dette var en roman jeg hadde hørt mye om og følte at jeg burde lese, av intellektuell forpliktelse. Å ja, pliktfølelsen var større enn den nysgjerrige lysten, jeg var forberedt på tørr, alvorstung, humørløs prosa som ingen ende ville ta.

Jeg hadde ikke lest mange sidene før jeg måtte spørre meg selv hvor jeg hadde denne forestillingen fra, resten leste jeg med en ubeskrivelig lyst. Ren nytelse så å si, selv om jeg ikke vet hvordan denne nytelsen best lar seg beskrive, men det må ha vært den forbløffende ironiske samfunnssatiren, det vanvittige kunstneriske overskuddet hver eneste av de mange hundre sidene var preget av, et overskudd som fikk meg til å glemme med hvilket på grensen til det umenneskelige ambisjonsnivå romanen var skrevet.

Hvordan?

Seinere har jeg kunnet spørre meg selv: Hvordan kan en forfatter ganske rolig sette seg ned og begynne på et slikt verk? Hvordan kunne Musil ta fatt på formuleringen av den aller første setningen, som da også ble til litt av en setning, vel vitende, og det er jeg sikker på at han må ha visst allerede før han satte seg ned, om at det var en uhyre mengde slike setninger som skilte ham fra fullførelsen (som det aldri ble noe av), uten å miste tålmodigheten med sin egen formuleringskunst, uten å la en setning han ikke var absolutt fornøyd med og som ikke rommet hele verkets vesen, passere?

Jeg trodde lenge at det kanskje var like mye det imponerende ved denne kraftprestasjonen som gjorde meg så målløs av beundring. Men slik kan det ikke ha vært. For etter nå å ha lest «Fra en levende forfatters efterlatte papirer», en liten bok bestående av korte prosastykker (betraktninger, små historier og satiriske kommentarer, nesten alle skrevet og trykt første gang i årene 1920- 29, første gang utgitt samlet i bokform i 1936 som en slags lettere innføring i Musils litterære univers), er jeg like målløs av beundring. Hva kan det da være?

Prosa

Svaret er like enkelt som det er utilfredsstillende: Musils prosa. Enten den brer seg over flere hundre sider, eller, som her, noen ganske få, om nødvendig lest på noen minutter. Denne prosaen bærer bud om en granskende formuleringsevne og ditto iakttakelses- og refleksjonsevne av en, jeg hadde nær sagt bokstavelig talt, annen verden, men først og fremst en holdning til det å skrive. Man kan naturligvis kalle dette for blendende skrivekunst, og Musil er ikke den som legger skjul på sine artistiske egenskaper, men i så fall må man tenke på ham som en skrivende trapesartist. Musil skriver med maksimal fallhøyde. Her er det hans holdning til selve skrivingen kommer til uttrykk. Å skrive er å satse absolutt alt fra øverste høyde.

Akk, her er jeg i ferd med å bli svulstig. Men før jeg gir meg, det er også noe annet ved Musil. Han er en frekk faen, man vet aldri hvor man har ham.

Når han kommer med sine skarpe tidsanalyser og sine betraktninger om menneskets dårskap, er det med et svindlerens smil om munnen. Som antatt meningsfelle er Musil en forfatter man bør omgås med største forsiktighet. Man kan fryde seg når han gjør narr av dem man selv gjerne skulle ha gjort narr av, men Musil kan skru opp tempoet maksimalt og vri sine dvelende tankerekker med et overraskende grep. Plutselig oppdager man at det er noe tveegget ved hans prosa.

Debatt?

Disse tekstene var altså gamle allerede da de første ble utgitt i bokform i 1936. Atter mer enn 60 år seinere kan man bl.a. lese ham skrive: «Det heter seg at bøker i dag mangler storhet, og at forfatterne ikke lenger makter å skrive stort. Det får stå for hva det er verdt; men enn om man for en gangs skyld snudde om på denne tesen, og undersøkte muligheten av at den tyske leser ikke lenger makter å lese? (...) Dette går imidlertid på forunderlig måte i spann med det motsatte; for like ofte som det klages over at sant geni er en saga blott, kan vi gjøre den iakttagelse at det ikke lenger finnes annet enn geni. Når man har sittet og bladd en stund i nyheter og anmeldelser i våre tidsskrifter og aviser, må man i sannhet forbauses over hvor mange sjeleskakende profeter, største, dypeste og ganske store mestere der dukker opp i løpet av få måneder. (...) Noen uker senere er knapt noen lenger i stand til å huske dette uforglemmelige inntrykk.»

Lukk øynene og tenk tilbake på fjorårets kulturdebatt, da den norske litterære offentligheten ville ha seg frabedt slik gammelmannspessimisme. Musil er vel fremdeles inne på noe, for å si det sånn.