Smakfull estetikk

Erik Bjerck Hagens «Litteraturkritikk: En introduksjon» er et reflektert og nostalgisk forsvar for de dannedes smak.

BOK: I enkelte perioder kan kritikken være mer betydningsfull enn litteraturen. Det mente viktorianeren Matthew Arnold, en mann som går igjen i «Litteraturkritikk: En introduksjon». Heretter skal ingen kunne skylde på Bjerck Hagen om Arnolds påstand ikke skulle gjelde for Norge i dag.

Boka er blitt en redningsskøyte for de strenge i landet, de med sans for (egen) objektivitet. Via små omveier loses dagens litteraturkritikere tilbake til Immanuel Kants «interesseløshet» og David Humes «smaksstandard». Slik at de igjen kan få blåse i fløyte av full kraft.

Utfordrende variert

Smaken er ikke som baken, påsto Pierre Bourdieu. Den er udelelig. Det rene og urene, det sublime og vulgære, kan ikke skilles. Men her sendes den brysomme franskmann raskt på dør: Dagens litterære Norge er nemlig «ikke markert klassedelt». Og hodestups samme vei går det med dem som er kommet på kant med Kant ut fra historiske forskjeller i «kjønn, klasse og rase».

Boka er utfordrende variert: én del om smak og behag, én om engelskspråklige kritikere fra midten av forrige århundre, og én med professoral praksis.

Mot slutten slår Bjerck Hagen ut i full Bloom, om jeg får trekke inn en annen av forfatterens helter, den omstridte, amerikanske litteraturforskeren Harold Bloom.

Nei til formalisme

I norsk litteraturvitenskap tilhører Bjerck Hagen en klubb hvor han er eneste medlem. Det sier derfor mye om mannens enestående formidlingsevne at han to år på rad får utgi klubbreglementet på Universitetsforlaget - i fjor het boka «Hva er litteraturvitenskap». Nå handler det om litteraturvitenskap og litteraturkritikk i likt monn.

B jerck Hagen er lei norsk litteraturvitenskaps formalisme, og han nikker pragmatisk i retning historien. Men det ender i smakfull estetikk, lett krydret med biografi.

Slik handler det om jakt på «litterær lykke», «verket i dets ideelle fremtoning» og kunsten «å dirre av estetisk spenning». Her er i overkant underlig. Tre glitrende portretter - av engelskmannen F.R. Leavis og amerikanerne Edmund Wilson og Lionel Trilling - skal vise eksemplenes makt. Og dette er lærestoff for alle som ikke kjenner angloamerikansk litteraturkritikk. Men fungerer det som introduksjon for de unge og ubefestede, de som verken kan sin teori- eller kritikkhistorie? Selv mener jeg det er vesentlig å vite at Leavis var en av det tjuende århundrets mest autoritære kritikere, en mann som fryktet og foraktet det nye pluralistiske samfunnet, og som til slutt kom til å se kritikeren (seg selv) som Messias. Bjerck Hagen beundrer hans «intense domskraft».

Slik får «Litteraturkritikk» elegiske trekk. Den tapre, siste «man of letters» har ridd inn i solnedgangen. Og ville Vesten er ikke som før.

Mindre makt

Kritikeren har nemlig mistet autoritet siden femtitallet, av flere grunner. Det handler om litteraturens status, bokas stilling, profesjonaliseringen av litteraturfaget og litteraturteoriens utfordringer. Men minst like mye om et mer allment oppgjør med autoriteter, med sentrum. Kall det 1968 eller postmodernisme.

I internasjonal litteraturforskning dreier det seg dessuten om de siste tiårs rungende «velkommen tilbake» til historien. I den grad Bjerck Hagen tar dette innover seg, er det bare som små krusninger på estetikkens blanke overflate.

Som Arnold, Leavis og Bloom, skriver Bjerck Hagen fra sentrum, på vegne av. Selv tilhører jeg noenlunde samme fortolkningsfellesskap, og morer meg. Men stadig flere har takket nei til å bli inkludert i dette «vi». De utenfor, de andre, vil alltid true den glimrende standard Bjerck Hagen etablerer. Som medisin mot denne mulige relativismen, er Kant i beste fall som homøopati å regne.

Kritisk kriminalitet

Selv om jeg ikke overbevises av svarene, har jeg sympati med Bjerck Hagens anliggende.

Hvordan forklarer vi litterær overlevelsesevne? Hvordan lever vi med spenningene mellom kultur med stor og liten k, mellom hul universalisme og hard partikularisme?

Det skal Bjerck Hagen også ha: Han er suveren - i sin klare stil så vel som i sine domsavsigelser. Pirrende blir det også, når den myndige forfatter kler seg naken, for å vise hvordan det skal gjøres. Den manndomsprøven bestås med glans. Samtidig kan Bjerck Hagen, i egen praksis, ikke unngå å illustrere det normatives vilkårlighet, som i sine lister med påbud og forbud.

Selv makter jeg ikke å karakterisere samtidslitteraturen med ord som «mesterverk», «klassiker» og «genial» - slik forfatteren ønsker.

Derimot har jeg spist av eplet, ved å bruke noen av ordene han vil ha fjernet fra norsk kritikk. Det følgende er helt i bokas ånd: Finn fem feil. Fasit: glitrende, suveren, glimrende, utfordrende, enestående.