Smakfullt, Hoel

Det går en linje fra Jørn Hoels debut «Ubarbert» i 1982 via heftig elskov i snøen, blues, soul og latino på engelsk til kubansknorske «En blå løk».

Han er fremdeles ubarbert og stemmen like sexy hes, og tekstene er både erotiske og naive. Dessuten er han stadig nysgjerrig, og det er ikke noe sjokk at han har vært på Cuba for å spille inn cd. Selv vil han ikke kalle «En blå løk» en Cuba-plate, men det er på mange måter det. Noen av tekstene har f.eks. sigaren som fellesnevner - enten den befinner seg i Hoels egen munn eller på innsiden av låret til en skjønn kvinne.

Egne tekster

Vi kommer litt på innsiden av Hoel også, og det skyldes særlig at han denne gang har skrevet både musikk og flere av tekstene - med verdifulle bidrag fra Stig Nilsson.

At han synger på norsk er et av mange positive trekk ved plata. Perkusjonisten er kubansk, og det bærer rytmen preg av. Men de norske musikerne gjør en kjempejobb, ikke minst i å late som om de er kubanere - fra Geir Sundstøls imponerende gitarspill og blåserne Erlend og Jørgen Gjerde til Stian Carstensens dramatiske trekkspill.

Samtidig understreker det den smule schizofreni og kulturkollisjon som preger deler av plata; kubansk tradisjonsmusikk med norske tekster spilt av norske musikere - fremmed, men likevel nært og helhetlig, men samtidig noe ensformig.

Gutt på tur

Men trivelig er den. «Livet danser forbi» (med musikk av Sundstøl) er en perle av en ballade, og en søtere kjærlighetssang enn «Du e et helvete å elske» skal du leite lenge etter. Dessuten har «Barefoot Mambo» fra «Soulsville» (1996) fått ny norsk tekst. Den handler om gutter på tur, og det er vel Jørn Hoel i et nøtteskall...

SIGARNYTELSE: Jørn Hoels første soloplate på fire år er en tidvis spennende kollisjon mellom det norske språk og dampende salsa, og hvor sigaren er fellesnevner i noen av tekstene.