DRAMASJEF HANS ROSSINE: Har hittil ledet NRK-Drama i elleve år.
Foto: Erlend Aas / Scanpix
DRAMASJEF HANS ROSSINE: Har hittil ledet NRK-Drama i elleve år. Foto: Erlend Aas / ScanpixVis mer

Småkonger på livstid

Er det en menneskerett å få lage kunst og kultur?

Ingen kan forutse om et kulturuttrykk treffer publikum. Selv om man lager noe som teoretisk sett vil passe målgruppen perfekt, risikerer man å bomme. Å skape en film, en tv-serie, en bok, en kunstutstilling, en danseforestilling eller et hvilket som helst annet kunst- eller kulturutrykk, er ingen eksakt vitenskap. Tvert i mot. Allikevel trengs det kunnskap, og ikke minst integritet: At kunstneren eller kulturprodusenten tør og evner å bruke sin egen stemme til å si noe ærlig som berører. Og så har det vist seg at evnen til fornyelse kan være hendig. For selv de mest spennende eller morsomme uttrykk ender som utgått på dato.

Å kritisere et kunstuttrykk er heller ingen vitenskap. Ingen kritiker har opplevd det samme den dagen, sett akkurat de samme filmene før, hørt den samme musikken i lik rekkefølge eller kysset den samme personen i de samme omgivelsene med de samme følelsene som resultat. Dessverre formulerer kritikere litt for ofte at «verket er ditt og datt», som om deres følelser er objektive og allmenne, istedenfor å presisere sin subjektivitet: «jeg synes verket er ditt og datt». Derfor kan ingen stole blindt på kritikk.

Så hva skal da til for å lage god kunst- og kultur? Vi har faktisk gode forutsetninger for det her i Norge. Vi har råd til å holde liv i en del kunstnere og kulturprodusenter, og vi har et publikum med råd og tid til å konsumere kunst og kultur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men er det de rette prosjektene som finansieres?

Hvem skal få kommunisere sine tanker, følelser, estetikk og teknikk til mennesker de ikke kjenner?

Og hvem avgjør hvem det er som har noe av verdi å dele?

Småkongene gjør det: De som har påtatt seg jobbene som utdelere av offentlige kulturmidler.

Vi som håper på å få finansiert våre prosjekter er selvfølgelige lydhøre for hva småkongene vil ha. Det er jo dem vi må tilfredsstille, så de fleste logrer blidt. Men småkongene utfører en viktig funksjon; de bruker sin tid for etter beste evne å velge verdige kunst- og kulturprosjekter. Og jobben medfører garantert kjeft - for alle vil ha, men ikke alle kan få.

Posisjonene som småkonger i kulturlivet er ofte utformet som åremålstillinger eller i form av midlertidige komiteer.

Vi forstår alle at det er uheldig om en statsleder regjerer på livstid, og likeledes kan det også være uheldig om posisjonen som småkonge i kulturlivet ikke har en avtalt sluttdato.

Med åremålsstillinger og komiteer kan man la en serie kompetente mennesker prøve seg som småkonger i noen år av gangen og på den måten sikre debatt, nyskapning og nerve i produksjonene - og ikke minst ydmykhet: Maktposisjonen er bare til låns.

Og for kunstneren og kulturprodusenten kan det være en slags poetisk rettferdighet i at småkongens liv som allmektig utdeler av offentlig midler en dag ender, slik at nye krefter med nye ideer, kanskje enda mer pågangsmot og mer tidsriktige evner, får en mulighet til å dele ut midler til nye kunstnere (eller gamle som er glemt) som dermed får sjansen til å prøve seg foran publikum.

For eksempel er Norsk Filminstitutt organisert slik at ingen på livstid får bestemme hvilke spillefilmer eller tv-serier som skal finansieres. Istedet vurderer to uavhengige spillefilmkonsulenter på åremål prosjektenes kunstneriske kvaliteter på subjektivt grunnlag. De får lov til å være småkonger i fire år av gangen før noen nye får prøve seg. Konsulentene fordeler på den måten ut litt under halvparten av pengene som årlig går til norsk spillefilmproduksjon. Resten deles ut via et «råd» bestående av produsenter (som ikke er involverte i søker-prosjektene) som bare vurderer prosjektenes kommersielle potensial. Dette rådet nyoppnevnes for hver søkerrunde. Disse ordningene har fungert ganske bra (selv om tildelinger og filmers kvalitet alltid vil kunne diskuteres på subjektiv grunnlag). Både småkonger og kunstnere må åpent oppgi sine disposisjoner og regnskap til allmennheten, noe som begrenser muligheten for ukultur.

Sånn er det ikke i NRK.

Der har de to former for finansiering: Ekstern og intern. Under den eksterne finanseringsformen blir produksjonene delbetalt, slik at de eksterne produsenten må hente resten av pengene hos Norsk Filminstitutt og andre (gjelder blant annet Lilyhammer, Buzz Aldrin, Koselig med Peis og den kommende Halvbroren). Denne avdelingen har en egen ledelse, adskilt fra NRK-Drama.

Den andre finansieringsformen er intern og heter NRK-Drama. I NRK-Drama produserer de selv, det vil si at fast ansatte utfører jobbene (bortsett fra regissør og noen ganger manusforfatter og fotograf) og de dekker selv 100 prosent av produksjonskostnadene (gjelder blant annet Hunter 1 & 2, Berlinerpoplene, Himmelblå, Schmokk, Taxi, Erobreren).

På midten av nittitallet ble stillingen som sjef i NRK-Drama endret av daværende Kringkastingssjef fra åremålsstilling (6 år) til fast ansettelse. Dermed er den nåværende dramasjefen den første i NRKs moderne historie uten åremålsstilling. Han er eneveldig småkonge i NRK Drama - for evig tid - og forvalter millioner av kroner. År etter år.

Hittil har NRKs nåværende dramasjef sittet i elleve år.

Det er snart det dobbelte av hva hans forgjengere gjorde, og tre ganger så lenge som spillefilmkonsulentene i Norsk Filminstitutt får lov til. Jeg har respekt for mange av produksjonene som er produsert under den nåværende dramasjefen, både kritiker- og publikumssuksesser, og også prosjekter som utfordrer publikum i større grad. Allikevel tviler jeg på at det er verdifullt at stillingen er evigvarende. Jeg har detaljkunnskap om en liten del av avdelingen, det som berører produksjonen av min egen serie Taxi, og har dessverre vært vitne til kritikkverdige forhold. Men det betyr ikke nødvendigvis at dette gjelder alle produksjoner.

Allikevel, to kringkastingssjefer har sluttet siden den nåværende dramasjefen ble fast ansatt. Bør NRK vurdere om fast ansatt dramasjef er den gunstigste løsningen?

Om ikke annet for å la noen andre prøve og feile i den jungelen det er å finne de prosjektene som er verdige å motta NRKs midler årene fremover.

Det er en type sunn konkurranse jeg hilser velkommen.

Ulrik Imtiaz Rolfsen er regissør og forfatter.  Han har blant annet skrevet og regissert tv-serien "Taxi" for NRK-Drama.