CD: «Quiet Is The New Loud» ble en sjangerdefinerende plate for den kortlivede akustiske bølgen som ble overfalt av den nye rocken på tampen av 2001. Akustisk musikk har det likevel med å være til stede hele tida, det varierer bare hvor riktig og viktig den er. I mellomtida har Erlend Øye utvist stor trendfølsomhet gjennom sin supre elektrosoloplate og en artig DJ-miksplate i «DJ Kicks»-serien, og er slik blitt den hippeste nerden i manns minne her til lands.

«Riot On An Empty Street» er en like sympatiske plate som «Quiet». Den milde, litt sjenerte vokalen til Eirik Glambek Bøe, den myke klimpringen fra nylon- og stålstrengene, de svale melodiene, solgløttene fra bossanova-rytmene - alt sammen smigrer øregangene også denne gangen.

Men der «Quiet»s store styrke var den petimeter-aktige stilrenheten - en stillfaren minimalisme som gjorde at Ralph Myerz-trommis Tarjei Strøms tromming på «Failure» framsto som den reineste punkrocken - er «Riot» preget av stilforvirring og kompromisser.

Tre firedeler av plata kunne lett sneket seg med på «Quiet». «Homesick» er mer Simon & Garfunkel enn de noensinne har vært. Ellers er det null utvikling, bare vakker, snill og mildt grublende popmusikk, likevel kan man ane et litt mindre slitesterkt låtmateriale. Så har vi låtene som viser at Kings Of Convenience famler i forhold til hvem de egentlig vil være. Den gamle livefavoritten «I'd Rather Dance With You» er blitt en utadvendt, småspretten single, men det høres ut som om bandet i valget mellom å holde igjen eller kjøre på med en fullbands «ut av skapet»-poplåt, har valgt en usikker mellomting. «Love Is No Big Truth» og «Sorry Or Please» preges også av mer fart og større arrangementer, men uten at de kommer til å stå igjen som opplagte kandidater til en Kings-«best of».