Smalhans

I ti år har Joakim Haugland sittet helt alene og gitt ut musikken han liker. Innimellom kommer MTV innom.

- HO Æ FRI, DÅ, sier Joakim Haugland (29) nesten litt unnskyldende.

Vi står i lageret til plateselskapet Voices of Wonder, Hauglands arbeidsgiver om dagen. Innerst i lageret har han det han kaller sin «egen lille krok», stappfull av plater og t-skjorter og assorterte Kim Hiorthøy-prosjekter. Her holder på sett og vis plateselskapet Smalltown Supersound til, når det ikke holder til i hans egen leilighet.

I mer eller mindre ti år har Joakim Haugland brukt alle døgnets timer på å utvikle det som nok er Norges mest rendyrkede label , det vil si det plateselskapet som er sterkest forbundet med artistene sine. I dag distribuerer han musikk til så godt som hele verden, mottar jevnlig strålende anmeldelser i den mer sofistikerte fløyen av britisk musikkpresse, blir nedrent av tyske journalister som lurer på om det er han som er ze next big thing from Norway. Og for noen uker siden var MTV og filmet ham i Oslo, til et program om svenske musikkbransjefolks favorittlabeler.

Innimellom er det likevel fortsatt noen som møter ham med en viss skepsis. Som når han roter rundt i back-katalogen sin på lageret like ved Blå i Oslo, og plukker fram et frijazz-album fra back-katalogen, som han mener man bare Må Sjekke UT.

- Ja, ho æ fri, gjentar Joakim Haugland.

- Men ho æ fin au, då.

EGENTLIG HADDE HAN TENKT å drive med film. Så han startet Flekkefjord Cinematek. Men så begynte han også å drive Flekkefjord Rockeklubb. Og musikkfestivalen Fjellparkfestivalen. Og booket band, drev management, distribuerte kassetter med lokale band. Så flyttet Joakim Haugland til Oslo. Og parallelt med at broren Truls ville ha ham til å utgi bandet hans, fikk han 30 000 kroner i støtte av det som en gang het Kassettavgiftfondet. Broren har siden gitt opp musikken og blitt Smalltown Supersounds webmaster. Joakim Haugland har holdt det gående.

- Det var på den tiden det begynte å utkrystallisere seg. Det ble en stil på ting. Da var det støyrock og lo-fi-innspillinger og litt ordentlig butikk, sier han.

I Oslo ble han en sentral del av Blå-miljøet, en gjeng alternative ildsjeler og jazzentusiaster med det Joakim Haugland kaller en «pønkeholdning» til musikk. Så ble han tipset om at filmskaper og designer og forfatter Kim Hiorthøy også lagde elektronika.

- Jeg fikk en teip med sånn derre... ting fra ham, som jeg syntes var helt fantastisk. Og så ble vi enige om at han var min, sier Joakim Haugland.

Kim Hiorthøy har siden blitt hans nærmeste rådgiver, offisielle albumdesigner, og mannen som insisterte på at han skulle signe Tønsberg-bandet Jaga Jazzist.

- Jeg visste jo om dem. Jeg hadde bare ikke tenkt om dem på den måten før, sier han.

HIORTHØY OG JAGA JAZZIST har siden blitt hans to største internasjonale suksesser. De har «trukket hvert sitt spann» av Smalltown Supersound-artister, som han sier, nevner Sir Dupermann, Paal Nilssen-Love og støyelektronikerne i Jazzkammer.

- Labelnavnet mitt trekker litt, og så trekker de større artistene med seg de mindre. Jeg har på en måte solgt en norgespakke. Med fin innpakning.

- Hvor stor er du egentlig i utlandet?

Joakim Haugland trekker litt på det.

- Altså, det er jo et navn, Smalltown Supersound, på et eller annet vis. Når MTV ringer, eller når du er på Sonar (verdens største elektronika-festival, red. anm), så skjønner du jo at du holder på med noe som... som når ut. Vi har på en måte blitt et navn i bevisstheten. Men hvis du ser distribusjonsmessig på det, så selger jeg ikke akkurat enormt mange plater, sier han, nevner noe om at det gjerne må være tilgjengelig, bare ikke nødvendigvis stort.

- Men så har Jazzkammer spilt en måned sammenhengende på et teaterhus i Singapore. Så folk får det jo med seg på et vis.

«JEG VET IKKE OM Smalltown har noen profil, eller, det er ikke noe skille mellom hva profilen er og hva Smalltown er. Smalltown Supersound er Smalltown Supersound. Det er en sammenhengende ting. Den beste, sammenhengende tingen. Og når det gjelder Joakims måte å drive plateselskap på, så er det den eneste måten», skriver Kim Hiorthøy i en epost til FREDAG.

- Den røde tråden er magefølelsen. Jeg gir ut det jeg liker. Samtidig må man på en måte fokusere. Jeg har innimellom følt at labelen min har vært litt vid, sier Joakim Haugland.

Andre vil kanskje mene at labelen innimellom har vært litt sær. Men det eneste Joachim Haugland synes er sært, er navnene til artistene hans.

- Lars Horntveth, Kim Hiorthøy. Det er problematisk, det der. Det kan bli litt mye th-endinger. Så det kan hende vi må gjøre noen grep. Men de føler vel at det er unaturlig å få seg kunstnernavn, jeg vet ikke.

- Det er sånne ting du går og tenker på?

- . Det er sånne ting jeg går og tenker mye på. Det og labelprofilen og magefølelsen. Det kan vel nesten bli litt mye.

KJÆRESTEN TONE SELMER-OLSEN, også hun med en fortid i Flekkefjord Rockeklubb og en nåtid på jazzklubben Blå, sier at «Joakim har mange lidenskaper, at det kanskje er det hun er «aller mest fascinert av når det kommer til den karen».

- Han bruker jo mye tid på selskapet sitt. Men det forstår jeg. Jeg har interesser, jeg og, sier hun.

Joakim Haugland sier at vel har han to jobber, både i Voices of Wonder og Smalltown Supersound, men på en måte så har han ikke det, heller.

- Dette er jo det jeg elsker. Det kan virke litt rart at jeg kommer hjem fra jobb, og så setter jeg igang med å pakke cd\'er og sette på klistremerker og sjekke laptop\'en for mail absolutt hele tiden, sier han.

- Men hvis du er forfatter, så er det jo ingen som lurer på hvorfor du innimellom bare vil sitte inne og skrive hele kvelden.

Smalltown Supersound feirer seg selv med konserter på Blå 19. til 21. februar. Se www.blx.no for mer.

<B>SMAL TYPE: - Driver jeg aldri med noe annet enn musikk? spør folk. Og så kommer jeg nesten aldri på noe å si. Men jeg drikker mye øl, går ut med artistene mine og sånn. Det kan være møter. Men allikevel, sier Joakim Haugland.