Smålighet eller redelighet?

I DAGBLADET 7. mars tar avisens egen John Olav Egeland opp debatten om forfatteren Karsten Alnæs, bruk av kilder i sin Norgeshistorie. Egeland retter i den forbindelse søkelyset mot et av de viktige tema i kunnskapssamfunnet, nemlig kommersialisering av kunnskapen. Hans artikkel kan leses som et forsvar for det frie ord, som blant annet innebærer retten til fritt å kunne sitere og vise til viktige forskningsresultater. Hans artikkel kan også leses som et varsku om at økt kommersialisering av akademia kan føre til at folk utenfor akademia utestenges fra kunnskapsproduksjonen i akademia. På disse punktene er jeg hjerteligst enig med Egeland. Problemet er imidlertid at disse viktige spørsmålene knyttes til en misforståelse av hva debatten om Alnæs' Norgeshistorie primært dreier seg om. Vel kan det sies mye om hans fotnoter, og vel kan det sies mye om hans historiesyn. Når HIFO har reagert i denne saken, er det først og fremst fordi det viser seg flere steder at bøkene inneholder klare tilfeller av avskrift fra andres arbeid uten at leseren blir gjort oppmerksom på dette. Når man kan vise til at flere sider av en tekst egentlig er sitat fra en annen tekst, men uten at dette sies, så er det ikke smålig å si: Stopp! Dette holder ikke! Det er derimot et spørsmål om redelighet. Kort sagt et spørsmål om god folkeskikk.

FORLAGET GYLDENDAL har forstått at verkene inneholder store feil på dette området og de arbeider nå med en revisjon. HIFO har valgt å samarbeide med Gyldendal om dette. Et slikt samarbeid er uttrykk for det motsatte av en profesjons ønske om å forskanse seg i elfenbenstårnet. Det er derimot et uttrykk for et ønske fra historiefaget om å forsvare fagets sterke tradisjoner om å formidle sine resultater til et bredt publikum.